Okkupasjonen av Norge varte fra 9. april 1940 til frigjøringen i mai 1945. Den gjorde Norge til en del av andre verdenskrig som okkupert land. Tyskland kontrollerte landet militært og politisk, men den norske kongen og regjeringen fortsatte kampen fra eksil. Okkupasjonen endret hverdagsliv, rettsstat, økonomi og politisk makt.
Tysk styre og norsk administrasjon
Etter angrepet forsøkte Tyskland å sikre rask kontroll over Norge. Kong Haakon 7. og regjeringen nektet å godta tyske krav og forlot etter hvert landet for å lede krigsinnsatsen fra London. Dermed ble det en viktig forskjell mellom norsk lovlig statsmakt i eksil og de myndighetene som virket under tysk kontroll i Norge.
Den tyske rikskommissæren Josef Terboven fikk stor makt i det okkuperte Norge. Okkupasjonsmakten brukte forbud, sensur, politi, sikkerhetsapparat og militær kontroll for å styre landet. Nasjonal Samling, ledet av Vidkun Quisling, ble det eneste tillatte partiet, men partiet var avhengig av tysk støtte.
Samtidig måtte mye av hverdagsadministrasjonen fortsette. Skoler, kommuner, forsyning, politi og økonomi måtte fungere, men innenfor rammene okkupasjonsmakten satte. Dette skapte vanskelige gråsoner mellom nødvendig administrasjon, tvang, tilpasning, motstand og samarbeid.
Denne forskjellen er viktig i oppgaver. Tysk makt satte rammene, men mange norske institusjoner måtte fortsatt håndtere praktiske oppgaver. Det betyr at okkupasjonshistorie ofte må forklare handlingsrom, tvang og ansvar samtidig.
Hverdagsliv
For vanlige mennesker betydde okkupasjonen mangel, usikkerhet og kontroll. Rasjonering, vareknapphet, sensur og tysk tilstedeværelse preget hverdagen. Mange måtte endre arbeid, reiser, skolegang og familieliv etter krigens krav.
Okkupasjonen rammet ulikt. Noen opplevde først og fremst knapphet og uro, mens andre ble utsatt for arrestasjon, forfølgelse eller direkte vold. Derfor må en oversikt over okkupasjonen både vise hverdagslivet og huske at enkelte grupper og personer ble langt hardere rammet.
Hverdagsliv var ikke politisk nøytralt. Å høre på forbudte radiosendinger, spre informasjon, skjule personer, nekte nazifisering eller holde avstand til NS kunne være former for sivil motstand. Samtidig kunne tilpasning være nødvendig for å få mat, arbeid og trygghet.
Motstand og samarbeid
Motstanden i Norge tok flere former. Militær motstand omfattet blant annet organisering, etterretning, sabotasje og støtte til allierte operasjoner. Sivil motstand kunne handle om illegale aviser, lærernes kamp, kirkekonflikt, idrettsstreik og avvisning av nazistisk kontroll over organisasjonsliv.
Motstand innebar risiko. Arrestasjon, fengsel, tortur, deportasjon og dødsstraff kunne ramme dem som ble tatt. Derfor må motstandshistorien forklares nøkternt: den handlet om modige valg, men også om fare, tilfeldigheter, uenighet og begrensede handlingsrom.
Samarbeid med okkupasjonsmakten er et mer sensitivt tema. På et oversiktsnivå kan man forklare at Nasjonal Samling og andre norske aktører samarbeidet med tysk makt. Konkrete landssviksaker og detaljerte rettsoppgjør krever derimot egen kildekontroll og bør ikke behandles lettvint i en generell artikkel.
Frigjøringen
Frigjøringen kom i 1945, men i Nord-Norge begynte slutten på krigen tidligere enn i Sør-Norge. Sovjetiske styrker rykket inn i Øst-Finnmark høsten 1944, mens tyske styrker trakk seg tilbake og ødela store områder i Finnmark og Nord-Troms.
I resten av landet ble frigjøringen knyttet til den tyske kapitulasjonen i mai 1945. 8. mai regnes som frigjøringsdagen. De tyske styrkene i Norge overga seg, og norske myndigheter kunne gradvis gjenoppta styringen i landet.
Frigjøringen betydde ikke at alle problemer var løst. Landet måtte gjenreises, fanger skulle hjem, forsyningssituasjonen var vanskelig, og rettsoppgjøret etter okkupasjonen skapte krevende juridiske og politiske spørsmål.
Til oppgaveskriving
En god oppgave om okkupasjonen bør skille mellom fire nivåer: tysk okkupasjonsmakt, norske institusjoner, vanlige menneskers hverdagsliv og ulike former for motstand og samarbeid. Disse nivåene hang sammen, men de var ikke det samme.
Det er også viktig å være presis med språk. Ikke alle som tilpasset seg okkupasjonens krav, var politiske støttespillere for Tyskland. Samtidig var aktivt samarbeid med okkupasjonsmakten noe annet enn tvungen praktisk administrasjon.
Sensitive temaer som Holocaust i Norge, krigsforbrytelser, fangenskap og landssvikoppgjøret bør behandles med egne kilder og nøkternt språk. I en oversiktsoppgave kan de nevnes som sentrale deler av okkupasjonshistorien, men detaljer må dokumenteres nøye.
Kilder og videre lesning
- Store norske leksikon: "okkupasjonen"
- Store norske leksikon: "Norge under andre verdenskrig"
- Norgeshistorie.no: artikler om andre verdenskrig