Ingen enkelt hendelse eller beslutning forklarer krigsutbruddet i 1939 alene. Historikere skiller gjerne mellom bakenforliggende årsaker, som virket over lang tid, og den utløsende årsaken, som satte i gang selve krigshandlingene. Fredsoppgjørene etter første verdenskrig, den økonomiske krisen i 1930-årene og fremveksten av autoritære ideologier hørte til de langsiktige årsakene. Tysklands angrep på Polen var den konkrete hendelsen som utløste krigen i Europa.
Versaillesfreden og et urettferdig oppgjør
Fredsoppgjørene etter første verdenskrig skapte misnøye og frustrasjon både blant seierherrer og beseirede stater. Versailles-traktaten mellom de allierte og Tyskland ble undertegnet 28. juni 1919 og trådte i kraft 20. januar 1920. Tyskland fikk ikke delta i forhandlingene som ledet fram til traktaten.
Versaillesfreden opprørte særlig Tyskland: landet mistet landområder og ble pålagt både erstatninger og militære restriksjoner. En egen krigsskyldsparagraf la ansvaret for krigen på Tyskland og bidro til sterk tysk misnøye i etterkrigstiden.
Økonomisk krise og nasjonalisme
Den internasjonale økonomiske krisen i 1930-årene forsterket nasjonalismen (sterk vektlegging av egen nasjons interesser) i mange land. Den økonomiske uroen dannet bakteppet for at autoritære og nasjonalistiske bevegelser fikk større oppslutning i flere europeiske land og i Japan i tiåret som fulgte. Denne uroen la dermed grunnen for de ideologiske og politiske endringene som fulgte i Italia, Tyskland og Japan.
Nazisme, fascisme og militarisme
Benito Mussolini, italiensk fascistisk politiker, kom til makten i Italia i 1922 sammen med fascistene. Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. Nazismens fremvekst ga nazistene kontroll over den tyske staten og endret tysk innenriks- og utenrikspolitikk. Samtidig fikk militaristiske krefter (grupper som vektla militær opprustning og makt i politikken) økende innflytelse i Japan i 1930-årene.
Nazismen var en høyreekstrem ideologi. Den var antidemokratisk, antikommunistisk, antisemittisk og nasjonalistisk.
Folkeforbundet og svikten i kollektiv sikkerhet
Folkeforbundet ble opprettet for å trygge fred og sikkerhet mellom stater. Organisasjonen bygde på ideen om kollektiv sikkerhet: at stater sammen skulle hindre og reagere på angrep.
Folkeforbundet viste seg utilstrekkelig når stormaktsinteresser sto på spill. I Mandsjuriakonflikten i 1931 viste organisasjonen seg utilstrekkelig, siden japanske stormaktsinteresser var involvert. Da Italia angrep Etiopia i 1935–1936, forsøkte Folkeforbundet økonomiske sanksjoner uten å stoppe angrepet. Mot slutten av 1930-årene hadde Folkeforbundets prestisje nådd et nullpunkt.
Tysk opprustning og ettergivenhetspolitikken
Tyskland brøt gradvis med Versaillesordningen: landet gjeninnførte allmenn verneplikt i 1935 og sendte tropper inn i det demilitariserte Rhinland i 1936. I mars 1938 ble Østerrike innlemmet i Nazi-Tyskland gjennom det som kalles Anschluss.
Münchenavtalen i september 1938 tvang Tsjekkoslovakia til å avstå Sudetenland til Tyskland. Avtalen regnes som et høydepunkt for britisk og fransk ettergivenhetspolitikk (appeasement), det vil si at stormaktene aksepterte tyske traktatbrudd i stedet for å stanse dem med makt. Da Tyskland okkuperte resten av Tsjekkoslovakia i mars 1939, viste det at ettergivenhetspolitikken ikke hadde stanset Hitlers ekspansjon.
Molotov-Ribbentrop-pakten
Den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten (avtale om at statene ikke skulle angripe hverandre), kjent som Molotov-Ribbentrop-pakten, ble kunngjort 23. august 1939. En hemmelig tilleggsprotokoll delte interessesfærer i Øst-Europa mellom Tyskland og Sovjetunionen. Protokollen bidro til at Hitler kunne angripe Polen uten å risikere en umiddelbar tofrontskrig.
Angrepet på Polen: den utløsende årsaken
Tysklands angrep på Polen 1. september 1939 utløste krigen i Europa. Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september samme år, etter at Tyskland ikke stanset angrepet. Andre verdenskrig var dermed i gang som en global krig som skulle vare fra 1939 til 1945.
Angrepet på Polen var likevel bare den siste av flere hendelser. Versaillesfreden, den økonomiske krisen, autoritære ideologier, Folkeforbundets svikt og Tysklands opprustning hadde over tid bygget opp under en situasjon der en slik utløsende hendelse kunne føre til storkrig.