Reformasjonen i Norge var overgangen fra katolsk til luthersk kirke under den danske kongemakten i 1536-1537. Den må forstås som en religiøs endring, men også som en politisk maktforskyvning. Kongen tok kontroll over kirken, mens Norge mistet viktige middelalderinstitusjoner.
Bakgrunnen for reformasjonen
Reformasjonen i Europa begynte som kritikk av den katolske kirken og utviklet seg til store religiøse og politiske brudd. I Danmark ble luthersk reformasjon innført under Christian 3. etter borgerkrig og maktkamp. Norge hadde derimot svakere reformatorisk bevegelse innenfra.
Dette gjorde den norske reformasjonen spesiell. SNL beskriver Norge som et atypisk tilfelle fordi reformasjonen ble innført av den danske kongen samtidig som Norge mistet status som eget rike med eget riksråd. I Norge var det altså ikke en sterk folkelig eller teologisk reformbevegelse som drev endringen.
Før 1537 hadde kirken i middelalderen vært en stor jordeier, lærdomsinstitusjon og politisk aktør. Biskoper, klostre og domkapitler var deler av en kirkelig orden som knyttet Norge til Roma og til den vestlige katolske kirken.
Christian 3. og dansk kongemakt
Christian 3. innførte reformasjonen i Danmark i 1536 og fikk avgjørende betydning for Norge året etter. Den nye lutherske kirkeordningen gjorde kongen til kirkens øverste leder i riket. Det betydde at kirkelig makt ble lagt under kongemakten.
For Norge hang dette sammen med overgangen til Norge under Danmark. Den politiske underordningen og den kirkelige omleggingen skjedde samtidig. Derfor blir 1537 ofte brukt som startpunkt for dansketiden, selv om forbindelsen mellom Norge og Danmark var eldre.
Kirkegods ble overført til kronen. Det ga kongen større økonomiske ressurser. Klostre ble avviklet eller mistet sin gamle rolle, og katolske biskoper ble erstattet av lutherske ledere. Dermed ble reformasjonen et middel til å samle makt hos kongen.
Olav Engelbrektsson og motstanden
Olav Engelbrektsson var den siste katolske erkebiskopen i Nidaros. Han var både kirkeleder og leder for det norske riksrådet. Derfor fikk han en politisk rolle i motstanden mot Christian 3.s makt.
Engelbrektsson forsøkte å forsvare både den katolske kirken og norske politiske interesser. Da kongens menn fikk overtaket, måtte han flykte fra Norge i 1537. Flukten symboliserer slutten på den katolske kirkeprovinsen i Norge og svekkelsen av en selvstendig norsk elite.
Det er likevel for enkelt å forklare reformasjonen som en kamp mellom en norsk helt og en dansk konge. Konflikten handlet om tro, eiendom, institusjoner, kongemakt og europeisk politikk. Engelbrektsson blir viktig fordi han stod i skjæringspunktet mellom disse feltene.
Hva endret seg i kirken?
Læren ble luthersk, og kirkens øverste myndighet ble knyttet til kongen, ikke paven. Latinsk messe, helgendyrking, klosterliv og katolsk kirkerett mistet sin gamle stilling. Forkynnelse, bibel, katekisme og luthersk kirkeordning fikk større plass.
Samtidig skjedde ikke alt på én dag i lokalsamfunnene. Mange kirkebygg ble stående, prester kunne fortsette i tjeneste, og folk måtte gradvis lære nye former for gudstjeneste og trosopplæring. Derfor bør reformasjonen forklares som et brudd på institusjonsnivå, men som en mer gradvis endring i praksis.
Reformasjonen påvirket også skriftkultur og språk. Luthersk kristendom la vekt på forkynnelse og opplæring. Over tid fikk det betydning for skole, lesing, katekisme og prestens rolle i lokalsamfunnet.
Følger for Norge
Den viktigste politiske følgen var at kongemakten ble styrket. Kirkelig eiendom og kirkelig administrasjon ble knyttet tettere til staten. Norge mistet samtidig institusjoner som tidligere hadde gitt landet en tydeligere egen stemme.
Dette betyr ikke at Norge ble dansk i alle forhold. Norske lover, lokale samfunn, bønder, byer og næringer fortsatte å eksistere. Men den øverste styringen lå sterkere i København, og reformasjonen ble en del av overgangen til dansk dominans.
Reformasjonen endret også historien om kirken i Norge. Før 1537 var kirken katolsk og knyttet til Roma. Etter reformasjonen ble kirken luthersk og knyttet til kongens stat. Dette skillet er avgjørende for å forstå både middelalderen og dansketiden.
Endringen fikk også betydning for hva slags kilder historikere møter. Før reformasjonen finnes spor etter klostre, katolske institusjoner, helgenkult og erkebispemakt. Etter reformasjonen blir kongelige forordninger, lutherske kirkeordninger, prestearkiver og statlig administrasjon viktigere. Kildene viser dermed selve maktforskyvningen.
Til oppgaveskriving
En god oppgave bør forklare reformasjonen i Norge med to perspektiver. Det første er religiøst: læren, gudstjenesten og kirkeordningen ble luthersk. Det andre er politisk: kongen tok kontroll over kirke, eiendom og institusjoner.
Drøft gjerne hvorfor Norge skilte seg fra Danmark og Sverige. I Norge kom reformasjonen i stor grad ovenfra og utenfra, gjennom dansk kongemakt. Det gjør at reformasjonen i norsk historie ofte knyttes til tap av selvstendighet.
Unngå å skrive at alt forandret seg umiddelbart for vanlige mennesker. Forklar heller forskjellen mellom sentrale institusjoner og lokal praksis. Da blir svaret mer presist og bedre historisk forankret.
Kilder og videre lesning
- Store norske leksikon: "reformasjonen"
- Store norske leksikon: "Norge under dansk styre - 1537-1814"
- Store norske leksikon: "Olav Engelbrektsson"