Norge under Danmark var perioden fra 1537 til 1814 da Norge ble styrt som del av den dansk-norske staten. Perioden var preget av politisk underordning, men også av reformasjon, embetsstyre, næringsutvikling og økende norsk selvbevissthet før bruddet i 1814.
Fra middelalder til dansk styre
Norge hadde vært i unioner før 1537, men overgangen på 1500-tallet endret Norges stilling tydelig. I 1536 lovet Christian 3. i den såkalte Norgesparagrafen at Norge ikke lenger skulle være et eget kongerike på samme måte som før, men underordnes Danmarks krone. I praksis regnes 1537 ofte som startpunktet for perioden Norge under Danmark.
Store norske leksikon omtaler den første delen av perioden som lydriketiden, 1537-1660. Lydrike betyr at ett rike er underordnet et annet. Norge ble ikke fullstendig gjort om til et vanlig dansk landskap, men den tidligere friere stillingen i unionen ble sterkt begrenset.
Det norske riksrådet døde bort, og Norge fikk ikke et eget politisk eliteorgan som kunne hevde norske interesser på samme måte. Dermed ble styringen sterkere knyttet til kongen og sentralmakten i København.
Reformasjon og kongemakt
Reformasjonen i 1537 var både en religiøs og politisk endring. Overgangen fra katolisisme til luthersk protestantisme førte til at den norske kirkeprovinsen ble avskaffet. Den siste katolske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, flyktet fra landet, og biskopene ble avsatt.
Kirken hadde vært en viktig maktfaktor i middelalderens Norge. Da kirkestrukturen ble brutt ned og kirkegods kom under kronen, ble kongemakten styrket. Dermed mistet Norge både et religiøst system og en institusjon som tidligere kunne fremme norske interesser.
Dette viser hvorfor reformasjonen ikke bør forklares bare som trosendring. Den endret maktforhold, eiendom og administrasjon. For norske lokalsamfunn kunne mye av det religiøse livet fortsette med de samme kirkebyggene og prestene, men den overordnede styringen var ny.
Enevelde og embetsstat
I 1660 ble eneveldet innført i Danmark-Norge. Enevelde betyr at kongen i prinsippet hadde samlet den øverste politiske makten hos seg. I Norge førte ikke dette til fullstendig ny underordning, men det forsterket styringen fra København. Denne styringsformen var en viktig bakgrunn for bruddet med eneveldet i 1814.
Etter 1660 ble forvaltningen mer preget av embetsmenn. Lensherrer ble gradvis erstattet av kongelig utnevnte amtmenn, og staten fikk sterkere administrative grep om skatt, militærvesen, bergverk og lokalforvaltning. Embetsmennene kunne være bindeledd mellom kongemakten og norske lokalsamfunn.
Samtidig var ikke Norge uten handlingsrom. Avstander, krig og lokale forhold gjorde at norske embetsmenn og institusjoner periodevis kunne få betydning. Under Napoleonskrigene fikk Norge for eksempel en egen regjeringskommisjon i 1807-1810, før 1814 åpnet en ny politisk situasjon.
Økonomi, handel og ressurser
Perioden under Danmark var mer enn politisk underordning. Norge hadde viktige næringer, særlig trelast, bergverk, fiskeri og skipsfart. Trelast fra Norge ble viktig i handel med andre land, og bergverkene knyttet Norge tettere til statens økonomi.
Merkantilismen (økonomisk politikk der staten forsøker å styre handel og produksjon til rikets fordel) preget mye av næringspolitikken. Kongemakten ønsket å styre ressurser, handel og byprivilegier slik at Danmark-Norge fungerte som en økonomisk helhet.
For Norge kunne dette gi både begrensninger og muligheter. Norske ressurser ble viktige for staten, men mange beslutninger ble tatt i København. På 1700-tallet vokste det fram norske miljøer som ønsket mer hensyn til norske økonomiske interesser, blant annet i spørsmål om bank, universitet og handel.
Firehundreårsnatten som tolkning
Uttrykket "firehundreårsnatten" har ofte blitt brukt om perioden Norge var under Danmark. Det gir inntrykk av langvarig mørke, stagnasjon og tap. Som historisk begrep må det behandles som en tolkning, ikke som en nøytral fasit.
Det er riktig at Norge mistet politiske institusjoner og ble styrt fra København. Det er også riktig at dansk språk og dansk administrasjon fikk stor betydning. Men perioden rommet samtidig økonomisk vekst, sterkere lokaladministrasjon, kulturell utvikling og nye norske interesser.
En god drøfting bør derfor holde to perspektiver sammen. Norge under Danmark var en periode med redusert politisk selvstendighet. Samtidig var det en periode der norsk samfunn og økonomi ikke stod stille, og der flere av forutsetningene for 1814 vokste fram.