Året 1814 begynte som en konsekvens av Napoleonskrigene og endte med en ny politisk orden i Norge. Danmark-Norge hadde vært på Napoleons side, mens Sverige stod på den seirende siden. Da krigen gikk mot slutten, ble Norges framtid avgjort i et spill mellom stormakter, konger og norske politiske aktører.
Derfor er 1814 vanskelig å forklare med én enkel årsak. Året var resultat av krig i Europa, svensk stormaktspolitikk, dansk nederlag, norsk motstand mot Kieltraktaten og et politisk miljø som kunne samle en riksforsamling. Det er nettopp kombinasjonen av ytre press og norsk handling som gjør året sentralt. Uten Napoleonskrigene ville situasjonen sett annerledes ut; uten Eidsvoll ville utfallet i Norge også blitt et annet.
Bakgrunnen i Napoleonskrigene
Norge var før 1814 del av helstaten Danmark-Norge. Under Napoleonskrigene kom Danmark-Norge i konflikt med Storbritannia og Sverige. Krigen svekket staten og gjorde Norges stilling usikker.
Bruddet kom med Kieltraktaten i januar 1814. Den danske kongen avstod Norge til den svenske kongen. Avtalen var ment å flytte Norge fra én konge til en annen, men i Norge ble den starten på en egen politisk prosess.
Kieltraktaten
Kieltraktaten er startpunktet for 1814 som norsk politisk krise. Avtalen brøt forbindelsen mellom Norge og Danmark og la opp til at Norge skulle overføres til den svenske kongen. I Norge ble den samtidig utgangspunktet for motstand, riksforsamling og grunnlovsarbeid.
Eidsvoll og Grunnloven
På Eidsvoll møttes Riksforsamlingen for å lage en norsk grunnlov. Den 17. mai 1814 ble Grunnloven vedtatt, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge.
Grunnloven bygde på ideer om folkesuverenitet og maktfordeling, men den var ikke et moderne demokrati i dagens betydning. Stemmeretten var begrenset, og mange grupper stod uten politiske rettigheter. Likevel ga Grunnloven Norge egne institusjoner og et politisk grunnlag som fikk stor betydning videre.
Det er derfor nyttig å skille mellom selvstendighet og demokrati. Grunnloven var radikal i den forstand at den brøt med eneveldet og etablerte en konstitusjonell stat. Samtidig var den begrenset fordi politiske rettigheter ikke gjaldt alle. Begge deler er nødvendig for å forstå hvorfor 1814 både kan feires som et demokratisk gjennombrudd og analyseres som et elitestyrt politisk prosjekt.
Krig og Mossekonvensjonen
Sverige godtok ikke at Norge bare kunne velge full selvstendighet. Sommeren 1814 kom det til krig mellom Norge og Sverige. Krigen ble kort, og endte med Mossekonvensjonen.
Avtalen gjorde at Norge måtte inn i union med Sverige, men med Grunnloven bevart i endret form. Derfor markerer Mossekonvensjonen overgangen fra selvstendighetsforsøk til kompromiss.
Unionen med Sverige
Høsten 1814 ble Grunnloven revidert, Christian Frederik gikk av, og Norge kom i union med Sverige. Unionen innebar felles konge, men Norge beholdt egen grunnlov og egne institusjoner. Dette skapte en særstilling som gjorde 1814 til mer enn et mislykket selvstendighetsforsøk.
1814 kan derfor forstås som et år med tre lag: stormaktspolitikk etter Napoleonskrigene, norsk politisk mobilisering på Eidsvoll og et kompromiss som ga union med Sverige, men ikke utslettet den norske staten.
Hvorfor 1814 fikk langvarig betydning
1814 fikk betydning fordi det skapte institusjoner som fortsatte å virke etter at selvstendighetsforsøket var over. Norge fikk et Storting, en grunnlov og en politisk offentlighet som kunne brukes videre innenfor unionen. Dermed ble ikke unionen med Sverige det samme som en tilbakevending til tilstanden før Kieltraktaten.
I resten av 1800-tallet ble Grunnloven et viktig utgangspunkt for politiske konflikter og reformer. Striden om kongemakt, parlamentarisme, nasjonal selvstendighet og unionens innhold bygde videre på rammene fra 1814. Året ble derfor et startpunkt for norsk nasjonsbygging, ikke bare en dramatisk episode mellom Danmark, Sverige og Norge.
Hvordan 1814 kan drøftes
En vanlig oppgave er å vurdere om 1814 var en revolusjon. Svaret avhenger av hva som vektlegges. Bruddet med eneveldet, Grunnloven og folkesuvereniteten peker i revolusjonær retning. Samtidig var prosessen ledet av embetsmenn, jurister, offiserer og andre eliter, ikke av en bred sosial folkebevegelse.
En annen mulig drøfting er om 1814 var mest norsk handlekraft eller stormaktspolitikk. Kieltraktaten og Sveriges krav viser hvor sterkt stormaktspolitikken virket. Eidsvoll og Grunnloven viser at norske aktører likevel brukte handlingsrommet som oppstod. En presis forklaring bør derfor ikke velge bare én av delene.