Unionen med Sverige var resultatet av kriseåret 1814. Norge hadde vært i union med Danmark, men etter Napoleonskrigene ble Norge avstått til Sverige i Kieltraktaten. I Norge førte dette til motstand, riksforsamling på Eidsvoll og en egen norsk grunnlov.
Fra 1814 til union
Våren 1814 forsøkte Norge å etablere seg som selvstendig stat. Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven av 1814 og valgte Christian Frederik til konge. Sverige godtok ikke dette, fordi Kieltraktaten hadde gitt Sverige krav på Norge. Sommeren 1814 kom det til krig mellom Norge og Sverige.
Krigen var kort. Den endte med Mossekonvensjonen i august 1814. Norge måtte gå inn i union med Sverige, men fikk beholde Grunnloven med endringer som tilpasset den til en svensk-norsk union. Dette gjorde unionen annerledes enn en ren innlemmelse i Sverige.
Det viktigste poenget er at 1814 fikk to resultater samtidig. Norge tapte forsøket på full selvstendighet, men beholdt en egen konstitusjonell stat. Dermed ble unionen både et nederlag og et utgangspunkt for videre norsk selvstyre.
Hva var felles?
Unionen var en statsforbindelse mellom to riker under samme konge. Norge og Sverige delte monark, og Sverige hadde hovedansvaret for utenrikspolitikken. Det betydde at saker om diplomati, konsuler og forholdet til andre stater ble unionelle spørsmål.
Kongen hadde derfor en viktig posisjon. Samtidig var ikke unionen en felles stat med ett parlament. Sverige hadde sine institusjoner, og Norge hadde sine. Norge hadde eget Storting, egen regjering, egne lover og egen grunnlov.
Dette skapte en dobbelthet som preget hele unionstiden. Norge var bundet til Sverige i utenrikspolitiske spørsmål, men hadde betydelig indre selvstyre. For mange norske politikere ble spørsmålet hvor grensen mellom felles unionsmakt og norsk selvstyre egentlig skulle gå.
Hva var norsk?
Norges viktigste vern i unionen var Grunnloven. Den gjorde at Norge kunne bevare egne politiske institusjoner. Stortinget fikk en sentral rolle i lovgivning og bevilgninger, og norske myndigheter styrte store deler av innenrikspolitikken.
Dette var avgjørende for norsk politisk utvikling på 1800-tallet. Strider om stemmerett, parlamentarisme, økonomi, skole, forsvar og lokalt selvstyre ble ført innenfor norske institusjoner. Unionen stanset ikke all norsk statsbygging, men la en ramme rundt den.
Samtidig var selvstyret begrenset. Kongen var felles, og utenrikspolitikken var ikke fullt norsk kontrollert. Det betydde at en norsk stat fantes, men at den ikke var helt suveren. En presis forklaring må derfor holde fast ved begge sider.
Konflikter i unionstiden
Gjennom 1800-tallet vokste kravet om større norsk selvstendighet. Noen konflikter handlet om symboler og likestilling mellom rikene. Andre handlet om konkret politisk makt. Spørsmålet var om Norge skulle være en likestilt partner i unionen, eller om Sverige i praksis skulle ha overtaket.
Utenrikspolitikken ble et særlig viktig stridspunkt. Norge hadde en voksende handelsflåte og sterke økonomiske interesser ute i verden. Mange norske politikere mente derfor at Norge trengte egne konsuler, altså tjenestemenn som kunne ivareta norske handels- og sjøfartsinteresser i utlandet.
Sverige så konsulatsaken som et unionsspørsmål, fordi konsulene hang sammen med utenrikspolitikken. For Norge ble saken et spørsmål om selvstyre. Dermed ble en praktisk handelssak også en prinsippsak om hvem som skulle bestemme over Norge.
Veien mot 1905
Mot slutten av 1800-tallet ble unionen mer konfliktfylt. Norge hadde utviklet egne politiske institusjoner og sterkere nasjonal selvforståelse. Samtidig var de unionelle rammene fortsatt knyttet til felles konge og utenrikspolitikk.
I 1905 vedtok Stortinget en lov om eget norsk konsulatvesen. Kong Oscar 2. nektet å sanksjonere loven, og den norske regjeringen gikk av. Da kongen ikke kunne danne ny norsk regjering, erklærte Stortinget 7. juni at unionen var oppløst.
Oppløsningen skjedde ikke uten risiko. Det ble forhandlinger med Sverige i Karlstad, og den formelle oppløsningen kom høsten 1905.
Unionen med Sverige var dermed en lang overgangsperiode. Den begynte som en konsekvens av krig og stormaktspolitikk i 1814, men endte etter at norske institusjoner og norsk selvstyre hadde blitt sterke nok til å utfordre unionens rammer.
Unionstiden hører også sammen med bredere demokratisering. Strider om representasjon, parlamentarisme og kvinners stemmerett viser at selvstyre ikke automatisk betydde politisk deltakelse for hele befolkningen.