Grunnloven av 1814 var grunnlaget for den norske staten etter bruddet med Danmark. Den ble laget av Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814 og ga Norge egne politiske institusjoner, selv om landet senere samme år gikk inn i union med Sverige. Den utdyper derfor én sentral del av den bredere forklaringen om 1814.
Bakgrunnen på Eidsvoll
Bakgrunnen for Grunnloven var krisen som oppstod etter Kieltraktaten i januar 1814. Den danske kongen hadde avstått Norge til den svenske kongen, men i Norge ble det hevdet at en monark ikke kunne overføre et folk til en annen monark uten videre. Denne tanken åpnet for folkesuverenitet, altså at politisk makt i siste instans skulle bygge på folket.
Riksforsamlingen møttes på Eidsvoll fra 10. april til 17. mai 1814. Stortinget oppgir at 112 menn møtte. De kom fra landdistrikter, byer og militære avdelinger. Nord-Norge var ikke representert, blant annet på grunn av store avstander og knapp tid.
Forsamlingen arbeidet raskt. Den måtte lage grunnlov og velge konge før Sverige kunne sette makt bak kravet fra Kieltraktaten. Resultatet ble en grunnlov som etablerte Norge som egen stat, selv om den politiske situasjonen fortsatt var usikker.
Maktfordeling og folkesuverenitet
Grunnloven bygde på flere ideer fra opplysningstiden og fra amerikanske og franske forfatninger. To av de viktigste var folkesuverenitet og maktfordeling. Folkesuverenitet betyr at politisk legitimitet kommer fra folket, ikke fra kongens arverett alene.
Maktfordeling betyr at statsmakten deles mellom flere organer. Stortinget skulle være lovgivende og bevilgende makt. Kongen og regjeringen skulle være utøvende makt. Domstolene skulle være dømmende makt. Hensikten var å hindre at all makt ble samlet på ett sted.
Dette brøt med eneveldet. Under eneveldet lå den øverste makten hos kongen. Grunnloven gjorde staten konstitusjonell, det vil si at makten skulle utøves innenfor regler i en grunnlov.
Borgerrettigheter og begrensninger
Grunnloven inneholdt også borgerrettigheter. Den ga vern om blant annet ytringsfrihet, rettssikkerhet og næringsfrihet. Slike rettigheter satte grenser for hva staten kunne gjøre mot innbyggerne.
Samtidig hadde Grunnloven klare begrensninger. Stemmeretten var ikke allmenn. Kvinner hadde ikke stemmerett, og mange menn falt også utenfor. Politisk makt lå hos et mindretall av befolkningen, og Riksforsamlingen bestod bare av menn.
Grunnloven hadde også en religionsparagraf som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Forbudet mot jøder ble fjernet i 1851. Dette viser at Grunnloven både var radikal i sin samtid og preget av tydelige begrensninger.
Betydning etter 1814
Grunnloven ble vedtatt 16. mai, datert 17. mai og ifølge Stortinget ferdig signert 18. mai 1814. Christian Frederik ble valgt til konge. Senere samme år ble Norge tvunget inn i union med Sverige etter krig og Mossekonvensjonen. Grunnloven ble endret, men ikke fjernet.
Det var avgjørende. Norge beholdt eget Storting, egen grunnlov og egne institusjoner innenfor unionen med Sverige. Dermed ble ikke unionen det samme som å bli en vanlig svensk provins.
I resten av 1800-tallet ble Grunnloven et utgangspunkt for politisk kamp og reform. Strider om kongemakt, parlamentarisme, stemmerett og unionens innhold ble ført innenfor rammen av 1814-grunnloven. Derfor fikk dokumentet betydning langt utover våren 1814.
Grunnloven som historiebruk
Grunnloven er også et symbol. 17. mai-feiringen handler om et juridisk dokument og om forestillinger om frihet, selvstyre og norsk statsdannelse. Det gjør Grunnloven viktig i historiebruk, altså hvordan fortiden brukes til å skape identitet og politisk mening.
Samtidig bør feiring og historisk analyse holdes fra hverandre. Det er mulig å forklare hvorfor Grunnloven var et stort brudd med eneveldet, uten å framstille 1814 som fullt demokrati. Det er også mulig å peke på begrensningene uten å overse hvor viktig dokumentet ble.
En presis drøfting bør derfor ha to nivåer. Grunnloven av 1814 var et radikalt konstitusjonelt brudd i sin samtid. Den var samtidig et dokument laget av og for et samfunn der politiske rettigheter var skjevt fordelt. Det samme skillet er viktig når man sammenligner stemmeretten i 1814 med senere utvidelser, blant annet kvinners stemmerett.