Kieltraktaten var avtalen som brøt forbindelsen mellom Norge og Danmark i 1814. Den ble undertegnet 14. januar 1814 og bestemte at den danske kongen skulle avstå Norge til den svenske kongen. Avtalen ble startpunktet for 1814 som norsk politisk vendepunkt.
Bakgrunnen i Napoleonskrigene
Kieltraktaten må forstås i lys av Napoleonskrigene. Danmark-Norge hadde vært på Napoleons side, mens Sverige stod på seiersmaktenes side. Sveriges kronprins Karl Johan ønsket Norge som kompensasjon for tapet av Finland til Russland i 1809.
Da Danmark-Norge stod svakt militært og politisk, fikk Sverige gjennomslag. Den danske kongen Frederik 6. måtte gi avkall på Norge. Dermed ble Norges framtid bestemt i en traktat der norske representanter ikke deltok.
Dette er grunnen til at Kieltraktaten er så viktig. Den viser hvordan norsk historie i 1814 først ble formet av europeisk stormaktspolitikk. Samtidig utløste den en norsk politisk reaksjon som endret utfallet.
Hva avtalen bestemte
Kieltraktaten bestemte at kongeriket Norge skulle avstås fra den danske kongen til den svenske kongen. Avståelsen gjaldt Norge, men ikke de gamle norske bilandene Island, Færøyene og Grønland. Disse ble værende under Danmark.
Avtalen handlet dermed ikke om at Norge selv valgte union med Sverige. Den var en avtale mellom monarker og stater etter krig. Det gjorde den kontroversiell i Norge. Mange norske aktører mente at landet ikke kunne overføres uten norsk medvirkning.
SNL peker på at Kieltraktaten satte i gang prosesser som ble avgjørende for utviklingen av det norske demokratiet. Den juridiske og politiske betydningen lå derfor ikke bare i traktatteksten, men i motstanden den skapte.
Norsk motstand mot avtalen
Christian Frederik var dansk prins og stattholder i Norge. Etter nyheten om Kieltraktaten valgte han å støtte en norsk selvstendighetslinje. Han samlet støtte og gikk inn for en norsk grunnlovgivende forsamling.
Motstanden mot Kieltraktaten handlet om prinsipp. Dersom Norge bare kunne overføres fra én konge til en annen, var landet et objekt i kongenes politikk. Dersom folket eller nasjonen måtte høres, åpnet det for folkesuverenitet og grunnlov.
Dette gjør Kieltraktaten til et godt eksempel på spenningen mellom gammel og ny politisk tenkning. På den ene siden stod monarkisk statsrett og stormaktspolitikk. På den andre siden stod ideer om representasjon, grunnlov og nasjonal selvbestemmelse.
Motstanden hadde også en praktisk side. Norge hadde egne embetsmenn, offiserer, bønder, byborgere og lokale institusjoner som måtte forholde seg til hva avståelsen betydde. En traktat kunne avgjøre kongelig rett, men den kunne ikke automatisk skape lojalitet, administrasjon eller politisk aksept i Norge.
Veien til Eidsvoll
Kieltraktaten førte direkte til den norske prosessen våren 1814. Norske representanter ble valgt, og Eidsvoll i 1814 ble stedet der Riksforsamlingen utarbeidet en grunnlov. Den 17. mai ble Grunnloven vedtatt.
På Eidsvoll var det uenighet om veien videre. Noen ville holde fast på full selvstendighet med Christian Frederik som konge. Andre var mer åpne for forhandlinger med Sverige. Felles var at Riksforsamlingen ikke bare godtok Kieltraktatens overføring av Norge.
Kieltraktaten ble derfor ikke slutten på saken. Den ble begynnelsen på en norsk politisk prosess som ga landet egne institusjoner.
Riksforsamlingen gjorde også noe prinsipielt med språket i politikken. Spørsmål om arverett, fyrstemakt og traktat ble koblet til grunnlov, representasjon og folkesuverenitet. Dette var ikke full demokratisering, men det var et tydelig brudd med eneveldets måte å tenke stat på.
Krig og Mossekonvensjonen
Sverige aksepterte ikke norsk selvstendighet våren 1814. Sommeren 1814 gikk svenske styrker inn i Norge. Krigen ble kort, og Norge måtte godta union med Sverige.
Utfallet ble likevel ikke en ren gjennomføring av Kieltraktaten. I Mossekonvensjonen 14. august 1814 ble Grunnloven anerkjent som grunnlag for en union. Norge beholdt Stortinget og egne institusjoner, selv om landet fikk felles konge med Sverige.
Dette viser hvorfor Kieltraktaten må settes i sammenheng med hele 1814. Avtalen startet prosessen, men Mossekonvensjonen og den reviderte Grunnloven bestemte den endelige statsrettslige løsningen.
Et annet viktig poeng er at Kieltraktaten ikke overførte Island, Færøyene og Grønland til Sverige. De ble værende under Danmark. Dermed markerte avtalen også et skille mellom kongeriket Norge og de gamle norske bilandene i Nord-Atlanteren. Dette fikk betydning for hvordan Norge og Danmark utviklet seg videre etter 1814.
Til oppgaveskriving
En god oppgave bør ikke skrive at Kieltraktaten alene skapte Norge i 1814. Forklar heller at traktaten skapte en krise og et handlingsrom. Norske aktører brukte dette handlingsrommet til å vedta Grunnloven og hevde norsk selvstendighet.
Drøft gjerne om 1814 var mest styrt av stormakter eller av norske valg. Kieltraktaten viser stormaktenes makt. Eidsvoll viser norsk handling. Mossekonvensjonen viser kompromisset mellom de to.
Skill også mellom juridisk avståelse og politisk virkelighet. Selv om Frederik 6. avstod Norge i traktaten, ble ikke Norge bare overført uten motstand. Det er nettopp denne forskjellen som gjør Kieltraktaten historisk viktig.
Kilder og videre lesning
- Store norske leksikon: "Kieltraktaten"
- Store norske leksikon: "krigen i 1814"
- Norgeshistorie.no: "1814 - mirakelåret"