Mossekonvensjonen var avtalen som avsluttet den korte krigen mellom Norge og Sverige sommeren 1814. Den ble inngått 14. august 1814. Avtalen førte Norge inn mot unionen med Sverige, men den gjorde det samtidig mulig å bevare Grunnloven.
Bakgrunnen for avtalen
Bakgrunnen var Kieltraktaten 14. januar 1814. Den danske kongen hadde avstått Norge til den svenske kongen. Norske aktører nektet å godta at landet bare skulle overføres uten norsk medvirkning.
Våren 1814 samlet Norge en riksforsamling på Eidsvoll, vedtok Grunnloven og valgte Christian Frederik til konge. Dette skapte en norsk statlig situasjon som ikke passet med Sveriges krav etter Kieltraktaten.
Sverige, ledet av kronprins Karl Johan, krevde at Norge skulle inn i unionen. Sommeren 1814 ble konflikten militær. Svenske styrker rykket inn i Norge i slutten av juli.
Krigen i 1814
Krigen i 1814 var kort. Norge hadde begrensede militære muligheter mot Sverige. Den svenske hæren var sterkere, og den internasjonale situasjonen ga Norge lite støtte. Samtidig hadde Norge allerede skapt politiske institusjoner som Sverige måtte ta hensyn til.
Dette gjorde forhandlinger mulig. For Sverige var det viktig å få unionen på plass. For Norge var det avgjørende å redde mest mulig av Grunnloven og den politiske selvstendigheten som var etablert våren 1814.
Krigen endte derfor ikke med at Norge bare ble behandlet som erobret land. Mossekonvensjonen ble et kompromiss mellom svensk militær styrke og norsk politisk handlekraft.
For Karl Johan var kompromisset også strategisk. En ordning som tok vare på noe av den norske Grunnloven, kunne gjøre unionen mer stabil enn en hard erobring. For norske forhandlere var det viktig å redde institusjoner og politisk verdighet etter et militært nederlag.
Hva Mossekonvensjonen bestemte
Mossekonvensjonen fastslo våpenhvile og la grunnlaget for at Norge skulle gå inn i union med Sverige. Christian Frederik måtte gå med på å abdisere, og det skulle kalles sammen et overordentlig Storting.
Det viktige var at Grunnloven ikke ble forkastet. Den skulle tilpasses en union med Sverige. Norge skulle altså ikke bare legges inn under Sverige som en provins. Landet skulle ha egne institusjoner innenfor en personalunion.
Dette skiller Mossekonvensjonen fra Kieltraktaten. Kieltraktaten handlet om avståelse fra én konge til en annen. Mossekonvensjonen tok hensyn til den norske Grunnloven og Stortingets rolle.
Avtalen ga også tid til en statsrettslig løsning. I stedet for at Sverige straks innførte sin vilje, skulle et norsk Storting samles og gjøre de nødvendige endringene. Det ga prosessen et norsk institusjonelt preg, selv om presset fra Sverige var sterkt.
Christian Frederik
Christian Frederik var valgt til norsk konge på Eidsvoll 17. mai 1814. Etter Mossekonvensjonen måtte han akseptere at han skulle gå av. Han frasa seg formelt tronen i oktober 1814.
Hans rolle kan vurderes på ulike måter. Han ledet selvstendighetsforsøket og bidro til at Norge fikk en grunnlov. Samtidig måtte han gi opp kongemakten etter svensk press og militært nederlag.
For en historisk vurdering er det nyttig å skille mellom person og prosess. Christian Frederik var viktig, men Grunnloven og de norske institusjonene fikk større varig betydning enn hans korte kongetid.
Grunnloven blir bevart
Høsten 1814 ble Grunnloven endret slik at den kunne passe med unionen med Sverige. Karl 13. ble valgt til norsk konge, og Norge gikk inn i en union med felles konge og felles utenrikspolitikk.
Samtidig beholdt Norge Stortinget, Grunnloven og en stor grad av indre selvstyre. Dette ble avgjørende for norsk politisk utvikling på 1800-tallet. Grunnloven ble et redskap i senere konflikter om kongemakt, parlamentarisme og unionsoppløsning.
Mossekonvensjonen kan derfor forstås som både nederlag og seier. Norge tapte krigen og full selvstendighet. Men Norge beholdt en grunnlovsorden som ga landet en annen stilling enn Kieltraktaten alene hadde lagt opp til.
Dette kompromisset fikk praktiske følger gjennom hele unionstiden. Konflikter om kongens myndighet, statsrådenes ansvar og norsk selvstyre ble ført innenfor rammene som overlevde fra 1814. Mossekonvensjonen ble dermed en av broene mellom selvstendighetsforsøket og den senere veien mot 1905.
Avtalen viser også at militært nederlag ikke alltid avgjør all politikk. Norge tapte på slagmarken, men hadde allerede skapt en grunnlovsorden som svenskene måtte forholde seg til. Det er grunnen til at hendelsen får større betydning enn selve krigens lengde skulle tilsi.
Til oppgaveskriving
En god oppgave bør drøfte Mossekonvensjonen som kompromiss. Hvis du bare kaller avtalen et nederlag, mister du betydningen av at Grunnloven ble bevart. Hvis du bare kaller den en seier, overser du at Norge måtte inn i union med Sverige.
Sammenlign gjerne Kieltraktaten og Mossekonvensjonen. Kieltraktaten behandlet Norge som et område som kunne avstås. Mossekonvensjonen tok hensyn til den norske politiske prosessen våren 1814.
Forklar også hvorfor avtalen fikk langsiktige følger. Den gjorde at Norge gikk inn i union med Sverige med egne institusjoner. Det preget hele unionstiden og la et grunnlag for 1905.
Kilder og videre lesning
- Store norske leksikon: "Mossekonvensjonen"
- Store norske leksikon: "krigen i 1814"
- Store norske leksikon: "Kieltraktaten"