1905 er året da unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst. Norge hadde vært i union med Sverige siden 1814, men hadde egen Grunnlov, eget Storting og stort indre selvstyre. Konflikten i 1905 handlet særlig om om Norge også skulle kunne føre en mer selvstendig utenrikspolitikk.

Bakgrunnen i unionen

Unionen med Sverige ble etablert etter hendelsene i 1814. Norge beholdt Grunnloven av 1814 i endret form, men delte konge og utenrikspolitikk med Sverige. Dette gjorde unionen løsere enn mange andre statsforbindelser i Europa.

Utover 1800-tallet vokste norsk politisk selvbevissthet. Stortinget fikk større makt, parlamentarismen ble innført i 1884, og norske politikere ønsket større kontroll over saker som angikk norske interesser. Handelsflåte og utenrikshandel gjorde spørsmålet om representasjon ute særlig viktig.

Sverige ønsket på sin side å bevare unionens felles rammer. Derfor ble utenrikspolitikken et konfliktfelt. For Norge ble kravet om eget konsulatvesen et konkret uttrykk for større selvstendighet.

Konsulatsaken

Konsuler hjalp handel, sjøfart og borgere i utlandet. For Norge, som hadde en stor handelsflåte, var dette ikke bare et symbolspørsmål. Norske politikere mente at norske interesser burde ivaretas av et eget norsk konsulatvesen.

Kravet ble særlig sterkt mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Konflikten tilspisset seg da Stortinget vedtok en lov om norsk konsulatvesen. Kong Oscar 2. nektet å sanksjonere loven.

Da regjeringen under statsminister Christian Michelsen søkte avskjed og kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering, brukte Stortinget situasjonen som grunnlag for 7. juni-vedtaket. Argumentet var at kongen hadde sluttet å fungere som norsk konge.

7. juni og folkeavstemningene

  1. juni 1905 vedtok Stortinget at unionen med Sverige var oppløst. Vedtaket var dramatisk, men det ble framstilt som en følge av at den felles kongemakten ikke lenger fungerte i Norge.

Sverige godtok ikke umiddelbart den norske framgangsmåten. Derfor måtte unionsoppløsningen få både politisk støtte i Norge og avklares overfor Sverige. En folkeavstemning i august viste svært sterk norsk støtte til oppløsningen.

Senere samme år ble det holdt folkeavstemning om statsformen. Resultatet ga støtte til monarki. Den danske prins Carl ble valgt til norsk konge og tok navnet Haakon 7. Dermed fikk den nye selvstendige staten en konge med historisk norsk kongenavn.

Karlstadforhandlingene

Karlstadforhandlingene mellom Norge og Sverige bidro til at 1905 ikke endte i krig. Begge land mobiliserte politisk og militært press, men begge sider hadde også interesse av å finne en løsning.

Forhandlingene handlet blant annet om svenske krav, grensefestninger og de formelle vilkårene for oppløsningen. Norge måtte godta nedlegging eller endring av enkelte grensefestninger, mens Sverige etter hvert anerkjente at unionen skulle opphøre.

Karlstad viser at 1905 ikke var en konfliktfri nasjonal feiring fra start til slutt. Det var en spent politisk krise som ble løst gjennom forhandlinger, kompromisser og vilje til å unngå krig.

Kong Haakon 7.

Valget av Haakon 7. bandt selvstendigheten til en konstitusjonell ramme. Norge var allerede et parlamentarisk samfunn der Stortinget hadde stor makt. Kongens rolle ble derfor ikke å styre eneveldig, men å være statsoverhode innenfor Grunnloven.

Navnet Haakon knyttet den nye kongen til eldre norsk kongshistorie. Samtidig var valget pragmatisk. En europeisk prins kunne gi internasjonal legitimitet og stabilitet for et lite land som nettopp hadde forlatt en union.

1905 fullførte ikke demokratiet. Kvinner fikk først allmenn stemmerett i 1913, og politisk deltakelse hadde blitt utvidet gradvis over lang tid. Men året markerte at Norge ikke lenger var bundet til Sverige gjennom felles konge og utenrikspolitikk.

Les videre

Til oppgaveskriving

Når du skriver om 1905, bør du forklare både årsaker, forløp og følger. Årsakene lå i unionens struktur, norsk politisk utvikling og konflikt om utenrikspolitikk. Forløpet gikk gjennom konsulatsaken, 7. juni-vedtaket, folkeavstemninger og Karlstadforhandlingene.

Det er også nyttig å sammenligne 1814 og 1905. I 1814 fikk Norge Grunnloven og en egen politisk orden, men gikk inn i union med Sverige. I 1905 ble det siste formelle unionsbåndet brutt.

Unngå å framstille 1905 som uunngåelig eller helt konfliktfritt. Den fredelige utgangen var et resultat av politiske valg, svensk aksept, norsk mobilisering og forhandlinger.

Kilder og videre lesning