Hornsrud-regjeringen 1928 var kortvarig, men viktig. Den hører hjemme i mellomkrigstiden og forklarer overgangen fra politisk mistillit til Arbeiderpartiet til senere regjeringsmakt. Den peker fram mot kriseforliket 1935 og 1900-tallets politiske omforming.

Bakgrunnen i mellomkrigstiden

Arbeiderpartiet hadde vokst fram som arbeiderbevegelsens politiske parti, men partiet hadde også en radikal og revolusjonær profil etter første verdenskrig. Det gjorde mange borgerlige politikere, arbeidsgivere og økonomiske miljøer skeptiske til partiet.

I mellomkrigstiden i Norge var politikken preget av økonomisk uro, klassekonflikt og usikkerhet om veien videre. Arbeiderpartiet hadde brutt med Komintern i 1923, men ble fortsatt oppfattet som en trussel av mange motstandere.

Valget i 1927 ga Arbeiderpartiet framgang. Da åpnet spørsmålet seg: Skulle et parti mange fortsatt fryktet, få danne regjering etter parlamentariske regler?

Christopher Hornsrud

Christopher Hornsrud var en erfaren arbeiderpartipolitiker og gårdbruker. SNL oppgir at han var Norges første statsminister fra Arbeiderpartiet, fra 28. januar til 15. februar 1928. Han var også finansminister i sin egen regjering.

Hornsrud var ikke den mest radikale figuren i partiet. Nettopp derfor kunne han framstå som et mulig valg i en spent situasjon. Regjeringsdannelsen viste at Arbeiderpartiet ikke bare var et protestparti, men kunne ta ansvar innenfor det parlamentariske systemet.

Dette var viktig selv om regjeringen ble kortvarig. I parlamentarismen er det ikke nok å vinne oppslutning. En regjering må også tåle Stortingets tillit.

Regjeringen som skapte frykt

Hornsrud-regjeringen møtte sterk motstand. SNLs artikkel om Christopher Hornsrud beskriver en situasjon der næringsliv, bankvesen og politiske motstandere reagerte med uro. Arbeiderpartiets revolusjonære retorikk gjorde at mange fryktet hva en arbeiderpartiregjering kunne bety.

Denne frykten må forstås historisk. Europa hadde opplevd revolusjoner, kommunistisk organisering, fascistisk framvekst og økonomiske kriser. I Norge ble Arbeiderpartiet vurdert gjennom denne urolige mellomkrigskonteksten.

Samtidig må frykten ikke gjøres til fakta om hva regjeringen faktisk rakk å gjøre. Regjeringen satt for kort tid til å gjennomføre et stort politisk program.

Fallet etter 18 dager

Regjeringen ble felt etter mistillit i Stortinget 8. februar 1928, etter bare 18 dager. Regjeringserklæringen skapte uro fordi den varslet overgang til et sosialistisk samfunn, men den konkrete årsakskjeden var også knyttet til bankkrisen. Norges Bank-sjef Nicolai Rygg presset opposisjonen etter at Hornsrud nektet statsgaranti for et innskuddsfond.

Fallet viste hvor lite parlamentarisk rom Arbeiderpartiet hadde i 1928. Partiet kunne danne regjering, men ikke samle nok tillit til å styre videre. Venstre-lederen Johan Ludwig Mowinckel ble en sentral aktør i mistilliten og overtok som statsminister samme dag Hornsrud gikk av. Venstre, Høyre og Bondepartiet hadde ulike interesser, men mistilliten mot Arbeiderpartiet bandt motstanden sammen.

Samtidig var fallet ikke slutten på Arbeiderpartiets regjeringshistorie. Det ble heller en erfaring partiet tok med seg inn i 1930-årene.

Hvorfor regjeringen likevel var viktig

Hornsrud-regjeringen var et nederlag på kort sikt, men et gjennombrudd på lang sikt. Den viste at Arbeiderpartiet kunne bli bedt om å danne regjering, utnevne statsråder og opptre innenfor parlamentariske rammer.

SNLs artikkel om Hornsrud legger vekt på nettopp dette: Arbeiderpartiet hadde vist at det kunne danne regjering og følge spillereglene. Dette betydde mye i en tid da partiets forhold til parlamentarisk demokrati var omstridt.

I 1935 ble situasjonen annerledes. Etter krise, politisk omlegging og kriseforlik med Bondepartiet kunne Johan Nygaardsvold danne en regjering som ble langt mer varig.

Parlamentarisme i praksis

Hornsrud-regjeringen er også en konkret måte å forklare parlamentarisme på. Kongen utnevnte regjeringen, men regjeringen var avhengig av Stortingets tillit for å kunne styre. Da et flertall samlet seg mot regjeringen gjennom mistillitsforslaget, måtte regjeringen gå av.

Dette viser at parlamentarismen ikke bare er en regel i læreboka. Den virker gjennom politiske vurderinger, partiforhold og tillit. I 1928 var spørsmålet ikke bare om Arbeiderpartiet hadde framgang, men om andre partier ville la partiet styre.

Regjeringens korte levetid gjør hendelsen lett å huske, men det viktigste er ikke antallet dager alene. Det viktigste er at regjeringsdannelsen testet grenser i det politiske systemet og gjorde en senere normalisering mulig.

Arbeiderpartiets omlegging

Etter 1928 fikk Arbeiderpartiets videre utvikling stor betydning. Partiet måtte overbevise flere velgere og politiske motstandere om at det kunne føre reformpolitikk innenfor demokratiet. Økonomisk krise og fascismens framvekst i Europa bidro til at partiet la mer vekt på parlamentarisk reform.

Dermed blir Hornsrud-regjeringen et startpunkt for en utvikling, ikke en løs episode. Den peker fram mot partiets omlegging i 1930-årene og til Nygaardsvold-regjeringen.

Til oppgaveskriving

En god oppgave bør drøfte Hornsrud-regjeringen som både nederlag og gjennombrudd. Den falt raskt, men den gjorde Arbeiderpartiets regjeringsmakt tenkelig.

Forklar også hvorfor regjeringen skapte frykt. Det holder ikke å skrive at borgerlige partier var imot Arbeiderpartiet. Ta med revolusjonsfrykt, klassekonflikt, økonomisk uro og partiets egen radikale bakgrunn.

Knytt 1928 til 1935. Da får oppgaven en tydelig utviklingslinje fra mistillit og kortvarig regjeringsforsøk til kriseforlik, reformpolitikk og mer stabil arbeiderpartimakt.

Kilder og videre lesning

  • Store norske leksikon: "Christopher Hornsrud"
  • Store norske leksikon: "Arbeiderpartiet"
  • Store norske leksikon: "Johan Ludwig Mowinckel"