En epoke med flere regjeringer
Einar Gerhardsen overtok som statsminister 25. juni 1945. Den første regjeringen var en samlingsregjering med representanter fra flere partier. Etter stortingsvalget samme høst dannet han en regjering utgått av Arbeiderpartiet. Skillet er viktig: Arbeiderpartiets lange regjeringsdominans begynte ikke med en ren partiregjering på selve frigjøringsdagen.
Partiet vant rent flertall på Stortinget i 1945 og beholdt det gjennom valgene fram til 1961. Et slikt flertall ga regjeringen et sterkt parlamentarisk grunnlag. Den kunne normalt få vedtatt politikken sin uten å forhandle fram støtte fra andre partier til hvert enkelt forslag.
Gerhardsen var likevel ikke statsminister uavbrutt. Oscar Torp overtok i 1951, og Gerhardsen kom tilbake i 1955. I 1963 satt John Lyngs borgerlige regjering i omtrent fire uker før Gerhardsen igjen overtok. «Gerhardsen-epoken» er dermed et navn på en politisk periode, ikke en nøyaktig beskrivelse av hvem som ledet regjeringen hver dag.
Gjenreisning og økonomisk styring
Etter andre verdenskrig stod gjenreisningen sentralt. Boliger, produksjon og infrastruktur skulle bygges opp. Myndighetene forsøkte å styre knappe ressurser mot oppgaver som ble regnet som særlig viktige for samfunnet.
Arbeiderpartiets politikk ga staten en aktiv rolle i økonomien. Reguleringer, planlegging og offentlig industriutbygging skulle bidra til arbeid og vekst. Samtidig fortsatte private bedrifter og privat eiendom å være grunnleggende deler av økonomien. Etterkrigstidens Norge var en blandingsøkonomi, ikke et samfunn der staten hadde overtatt all produksjon.
Industriutbyggingen hadde også en sosial side. Arbeidsplasser og inntekter skulle gi grunnlag for bedre levekår og offentlige tjenester. Det gjør det nyttig å se økonomisk politikk og velferdspolitikk i sammenheng, framfor å behandle dem som to atskilte historier.
Utviklingen kan heller ikke forklares bare med Gerhardsens personlige vilje. Regjering, storting, forvaltning, bedrifter og organisasjoner deltok i beslutninger og gjennomføring. Statsministerens navn gir perioden et gjenkjennelig ansikt, men sier ikke alene hvordan politikken ble til.
Velferdsstaten ble bygd over tid
Utbyggingen av velferdsstaten er en viktig del av epoken. Flere skulle få trygghet ved sykdom, alderdom og bortfall av inntekt. Offentlige ordninger ble gradvis utvidet, og bedre økonomi ga rom for nye tiltak.
Arbeiderpartiet hadde en sentral rolle, men utviklingen var bredere enn ett partis innsats. Det fantes også samarbeid og oppslutning på tvers av partiene. Uenigheten kunne gjelde omfang, finansiering og organisering, selv når målet om større sosial trygghet hadde bred støtte.
Folketrygden viser hvorfor en presis tidslinje er nødvendig. Den bygde på tidligere reformarbeid, men loven ble vedtatt i 1966 under Per Bortens regjering. Det er derfor mulig å knytte den til etterkrigstidens langsiktige velferdsutbygging uten å plassere selve vedtaket i Gerhardsens regjeringstid.
Tilsvarende bør epoken ikke forklares som et resultat av oljeinntektene. Oljefunnet på norsk sokkel kom senere. Den tidlige velferdsutbyggingen og industriinvesteringene må forstås ut fra økonomien og prioriteringene før oljealderen.
Utenrikspolitikken skapte strid
Under den kalde krigen valgte Norge NATO-medlemskap i 1949. Samtidig satte myndighetene begrensninger på fremmede baser og senere på lagring av atomvåpen i fredstid. Sikkerhetspolitikken rommet dermed både et tydelig vestlig alliansevalg og nasjonale forbehold.
Denne linjen var ikke uten motstand i arbeiderbevegelsen. Uenighet om utenriks- og sikkerhetspolitikk bidro til konfliktene som førte fram til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Ved valget samme år mistet Arbeiderpartiet sitt rene stortingsflertall, og SF fikk to representanter.
Dermed ble den parlamentariske situasjonen endret. Regjeringen kunne ikke lenger regne med et flertall av egne representanter alene. At partiet fortsatt var stort og statsministeren erfaren, fjernet ikke betydningen av de nye styrkeforholdene på Stortinget.
Kings Bay: ulykke, ansvar og regjeringskrise
Den 5. november 1962 omkom 21 mennesker i en gruveulykke ved Kings Bay på Svalbard. Den senere politiske saken gjaldt blant annet sikkerheten og myndighetenes ansvar for oppfølgingen. Ulykken og regjeringsfallet hører sammen, men skjedde i forskjellige år.
Det var allerede strid om regjeringens håndtering av statlig industrivirksomhet. SNLs framstilling av Kings Bay-saken omtaler en stortingsdebatt 18. juni 1963 om underskudd ved koksverket i Mo i Rana. Dette var en annen bedrift og en annen sak; debatten inngår i bakgrunnen for det politiske presset, ikke i selve gruveulykken.
Den avgjørende avstemningen i Kings Bay-saken kom 23. august 1963. Med SFs støtte ble mistillit til regjeringen vedtatt med 76 mot 74 stemmer. Gerhardsen gikk av, og John Lyng dannet en borgerlig regjering 28. august.
Regjeringsskiftet viste at Arbeiderpartiets lange dominans kunne brytes. Men Lyngs regjering hadde ikke et varig flertall bak seg. Gerhardsen kom tilbake 25. september. Episoden må derfor skilles fra det mer varige skiftet etter valget i 1965.
Avslutningen i 1965
Etter stortingsvalget i 1965 overtok en borgerlig koalisjonsregjering ledet av Per Borten. Gerhardsen gikk av som statsminister 12. oktober. Dette regjeringsskiftet brukes vanligvis som sluttpunkt for epoken.
Året markerer et skifte i regjeringsmakten, ikke at alle tidligere ordninger ble avviklet. Velferdsutbygging og en aktiv offentlig rolle fortsatte. Politiske epoker er nyttige for å ordne historien, men grensene mellom dem er ikke alltid like tydelige i samfunnsutviklingen som i listen over statsministere.
Hvordan har historikere tolket perioden?
Historikeren Sverre Steen la vekt på forsoning og samarbeid i etterkrigssamfunnet. Jens Arup Seips begrep «ettpartistaten» framhevet derimot Arbeiderpartiets sterke maktstilling. Edvard Bull d.y. beskrev perioden med vekt på kapitalismens videre utvikling. Disse perspektivene er omtalt i SNLs oversikt over etterkrigstiden.
Begrepene retter oppmerksomheten mot forskjellige forhold. Et samfunn kan ha bred enighet om noen reformer samtidig som ett parti dominerer statsapparatet og privat kapital står sterkt. Perspektivene er derfor ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende.
«Ettpartistaten» må heller ikke leses som om andre partier var forbudt. Norge hadde konkurrerende partier, valg og parlamentarisk opposisjon. Regjeringsskiftene i 1963 og 1965 viser at maktstillingen var sterk, men ikke uavsettelig.