Fra krigserfaring til alliansevalg
Etter okkupasjonen av Norge måtte norske myndigheter ta stilling til hvordan landet skulle sikres mot en ny krig. Samtidig skulle økonomien og samfunnet gjenreises. Forsvarspolitikken handlet derfor både om hvilken støtte Norge kunne få utenfra, og om hvilke ressurser landet selv kunne stille til rådighet.
Valget av NATO var ikke bestemt allerede ved frigjøringen. Et nordisk forsvarssamarbeid ble undersøkt, men forhandlingene førte ikke fram. Landene hadde forskjellige forutsetninger og syn på forbindelsen til vestmaktene. Da det nordiske alternativet falt bort, valgte Norge en atlantisk allianse.
Den 4. april 1949 undertegnet Norge Atlanterhavspakten. Medlemskapet knyttet norsk sikkerhet til andre vestlige land, særlig USA. Det innebar at planleggingen av Norges forsvar ikke lenger bare var et nasjonalt spørsmål. Allierte styrker, våpenleveranser og militære planer ble del av sikkerhetspolitikken.
Baseerklæringen kom før NATO-medlemskapet
Allerede 1. februar 1949 hadde regjeringen formulert baseerklæringen. Norge ville ikke åpne baser for fremmede makters stridskrefter så lenge landet ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Datoen og ordlyden er gjengitt i Forsvarskommisjonens utredning, boks 2.1.
Erklæringen skulle berolige Sovjetunionen om hvordan norsk territorium ville bli brukt. Den var samtidig formulert med forbehold. Dersom Norge ble truet eller angrepet, gjaldt ikke den samme begrensningen. Dermed kunne regjeringen kombinere en tilbakeholden politikk i fredstid med muligheten for alliert hjelp i en krise.
Basepolitikken var heller ikke et forbud mot alle utenlandske soldater eller alt militært samarbeid. Øvelser og forberedelser til mottak av forsterkninger kunne finne sted. Det avgjørende var hvordan norske myndigheter avgrenset begrepet base og regulerte de enkelte aktivitetene.
Dette er grunnen til at «ingen fremmede baser» blir en for enkel beskrivelse dersom den står alene. For å forstå politikken må man undersøke både erklæringen, unntakene og praksisen. Et politisk prinsipp og måten det blir gjennomført på, er to forskjellige sider av samme historie.
Et forsvar som skulle virke sammen med de allierte
NATO-medlemskapet fikk praktiske følger for Forsvaret. Norge deltok i alliert planlegging og kommandosamarbeid, mottok materiell og la til rette for øvelser. Norske styrker måtte kunne samarbeide med styrker som kunne komme landet til hjelp.
Det var derfor utilstrekkelig bare å ha en avtale om støtte. Forsterkninger måtte kunne transporteres, forsynes og settes inn. Flyplasser, kommunikasjon og militær beredskap inngikk i denne planleggingen. De norske begrensningene fjernet ikke behovet for slike forberedelser, men satte rammer for hvordan de kunne foregå.
Forbindelsen til NATO ble sterkere samtidig som Norge beholdt særregler. Dette tilsynelatende spennet er et hovedtrekk ved perioden. Norske myndigheter forsøkte å gjøre alliert hjelp troverdig uten å gjøre landet til et framskutt område for enhver form for alliert virksomhet.
Hvorfor fikk nordområdene så stor betydning?
Fra 1950-årene fikk Nord-Norge en stadig viktigere plass i forsvarsplanleggingen. Nærheten til Sovjetunionen og sovjetisk militær virksomhet i nord gjorde området strategisk viktig. Det som skjedde langs grensen og i havområdene, angikk også Norges allierte.
Geografien skapte to hensyn som måtte håndteres samtidig. Norge trengte et forsvar og forberedelser til støtte dersom en konflikt oppstod. Samtidig ønsket myndighetene å begrense virksomhet som kunne øke spenningen nær Sovjetunionen. Restriksjoner på allierte øvelser i Finnmark inngikk i denne politikken.
Nordområdene var dermed både et område som skulle forsvares, og et område der tilbakeholdenhet fikk en sikkerhetspolitisk funksjon. Det er mer presist å beskrive dette som en avveining mellom ulike virkemidler enn som at Norge vekslet mellom å være vestlig og nøytralt.
Atompolitikk og nasjonale begrensninger
I desember 1957 gjorde statsminister Einar Gerhardsen det klart at Norge ikke ønsket atomvåpen lagret på norsk territorium i fredstid. Dette var en egen begrensning, ved siden av basepolitikken. Den må ikke forveksles med en norsk utmelding av NATOs samlede forsvarssamarbeid.
Atompolitikken viser hvordan norske regjeringer søkte handlingsrom innenfor alliansen. Et medlemsland kunne støtte det kollektive forsvaret og samtidig sette vilkår for hva som skulle foregå på eget territorium. Sikkerhetspolitikken i Gerhardsen-epoken var derfor mer sammensatt enn en enkel tilslutning til alle allierte ønsker.
Etterretning og overvåking var forskjellige oppgaver
Militær planlegging krevde kunnskap om mulige motstandere. Etterretningstjenesten samlet opplysninger om utenlandske forhold, med Sovjetunionen og Warszawapakten som sentrale mål under den kalde krigen. Tjenesten samarbeidet med allierte. Den offentlige historikken i lovproposisjonen fra 1997 beskriver dette oppdraget og tjenestens organisering.
Utenlandsetterretning må skilles fra politiets overvåking av personer og miljøer i Norge. Oppgavene og institusjonene var forskjellige, selv om begge var preget av øst–vest-konflikten. Det blir derfor misvisende å bruke «etterretning» som en samlebetegnelse som skjuler hvem som gjorde hva.
Etter den kalde krigen undersøkte Lund-kommisjonen de hemmelige tjenestene. Rapporten, offentliggjort i 1996, dokumenterte ulovlig overvåking. Den er viktig for å forstå at statens sikkerhetstiltak også måtte vurderes opp mot borgernes rettigheter. Et sikkerhetspolitisk formål gjorde ikke enhver metode lovlig.
Hvordan kan den norske linjen forklares?
Historikeren Rolf Tamnes har brukt begrepene integrasjon og avskjerming om Norges forhold til allierte. Integrasjon viser til tettere militært samarbeid. Avskjerming viser til norske begrensninger på deler av dette samarbeidet. Begrepene beskriver to samtidige sider av politikken.
Et beslektet, men annet skille går mellom avskrekking og beroligelse overfor Sovjetunionen. Forsvarsevne og alliert støtte skulle gjøre et angrep mindre attraktivt. Begrensninger i fredstid skulle redusere frykten for at norsk territorium ble brukt offensivt. Modellene hjelper oss å stille spørsmål, men erstatter ikke undersøkelsen av konkrete beslutninger.