Vikingtiden er en mye omtalt periode i norsk historie, men også en periode som lett blir forenklet. Den handler ikke bare om plyndring og krig. Den handler også om skip, handel, bosetting, allianser, høvdingmakt, kongedannelser, religion og kontakt med store deler av Europa.
Når var vikingtiden?
Vikingtiden regnes vanligvis fra slutten av 700-tallet til midten av 1000-tallet. Angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 brukes ofte som en symbolsk start på perioden, fordi det gjorde skandinaviske angrep kjent i vestlige skriftlige kilder. Slutten settes gjerne rundt midten av 1000-tallet, da kristning, kongemakt og kirkestruktur hadde endret de skandinaviske samfunnene.
Perioden var likevel ikke en bryter som ble slått av og på. Endringer i handel, makt og religion skjedde gradvis. Derfor kan årstall som 793 og 1050 brukes som holdepunkter, men ikke som absolutte grenser for alt som skjedde.
I Norge var også regionale forskjeller viktige. Kystområder, fjorder, innlandsbygder og handelsplasser hadde ulike forbindelser og ulike forutsetninger. Noen miljøer var sterkt knyttet til sjøfart og langreiser, mens andre først og fremst var jordbruks- og lokalsamfunn. Vikingtiden var derfor ikke én ensartet erfaring for alle som levde i Norge.
Reiser, handel og tokt
Vikingtidens skandinaviske sjøfarere brukte skip til å reise langt. Noen reiser var handelsferder, andre var bosetting, diplomati, krigstjeneste eller plyndring. De samme ferdighetene i sjøfart og organisering kunne brukes til flere formål.
Vestover gikk ferdene til De britiske øyer, Island, Grønland og etter hvert Nord-Amerika. Sørover og østover knyttet skandinaviske grupper seg til handelsnettverk og elveruter mot Østersjøen, Bysants og områder videre mot den islamske verden. Slike kontakter førte varer, sølv, mennesker, ideer og fortellinger inn i Norden.
Det er derfor misvisende å bruke «viking» som en fast betegnelse på alle mennesker i Norden. Mange levde av jordbruk, fiske, håndverk og lokal handel. Noen dro på vikingferd, men de fleste var ikke heltidssoldater eller plyndrere. Vikingtiden beskriver en historisk periode, mens ordet viking i utgangspunktet peker mer mot bestemte former for reise og aktivitet.
Samfunn og makt
Samfunnet i vikingtiden var lokalt og hierarkisk. Høvdinger og stormenn bygde makt gjennom jord, skip, våpen, allianser, gaveutveksling og kontroll over handel. Makt var ikke bare militær. Den handlet også om slekt, nettverk, ære, rikdom og evne til å samle folk.
I norsk historie henger vikingtiden tett sammen med framveksten av sterkere kongemakt. Fortellingene om rikssamlingen er en del av dette, men prosessen bør ikke reduseres til én konge eller ett slag. Kongemakt vokste fram over tid og i konkurranse med lokale maktsentre.
Denne maktutviklingen henger også sammen med ressurser. Den som kunne kontrollere skip, krigere, handelsplasser og gaveutveksling, kunne bygge større nettverk. Samtidig var makten sårbar. Allianser måtte vedlikeholdes, og en høvding eller konge var avhengig av støtte fra mennesker som selv hadde lokal innflytelse.
Hverdagsliv og økonomi
Vikingtiden var ikke bare en tid for langferder. Hverdagslivet i Norge var preget av gårder, sesongarbeid, husdyr, fiske, håndverk og lokal byttehandel. Mange mennesker levde hele livet uten å delta i fjerne tokt. Likevel kunne de bli påvirket av kontaktene utad gjennom varer, sølv, våpen, smykker, religion og nye politiske ideer.
Handel og plyndring hang noen ganger tett sammen, men de var ikke det samme. Skandinaviske grupper kunne både handle fredelig og bruke vold, avhengig av situasjon, maktforhold og muligheter. For historikere er det viktig å se begge sidene uten å gjøre perioden til en ren heltefortelling eller en ren voldsfortelling.
Kilder til vikingtiden
Kildene til vikingtiden er sammensatte. Arkeologiske funn, som graver, skip, våpen, smykker og bosetningsspor, gir direkte spor etter mennesker og samfunn. Runeinnskrifter gir korte samtidige tekster. Utenlandske kilder forteller ofte om møter med skandinaviske grupper utenfra.
Sagaene er viktige, men må brukes kritisk. Mange sagaer ble skrevet ned lenge etter hendelsene de forteller om, og de blander historisk stoff med litterære og politiske formål. Derfor må sagaer leses sammen med arkeologi, runeinnskrifter og samtidige utenlandske kilder.
Kristningen av Norge
Kristningen av Norge var en gradvis endring i religion, makt og kultur. Kristendommen kom gjennom kontakt med Europa, misjon, kongemakt og politiske forbindelser. Endringen skjedde ikke over natten, og førkristne forestillinger og praksiser forsvant ikke samtidig overalt.
Kristningen er viktig fordi den peker fram mot middelalderen. Kirke, skriftspråk, kongemakt og europeiske forbindelser fikk nye former. Dermed er vikingtiden både en periode med ekspansjon ut av Norden og en periode der Norge ble tettere knyttet til kristne makt- og kulturformer i Europa.
Hvorfor vikingtiden fortsatt diskuteres
Vikingtiden brukes ofte i identitet, populærkultur og politikk. Det gjør kildekritikk ekstra viktig. Historiske vikinger var ikke én ensartet gruppe med ett mål, én kultur eller én politisk plan. De levde i samfunn med store forskjeller mellom kjønn, status, regioner og roller.
En god historisk forklaring må derfor holde flere ting sammen: vold og handel, lokal gårdsdrift og langreiser, førkristen religion og kristning, arkeologiske spor og senere skriftlige fortellinger. Det er nettopp denne bredden som gjør vikingtiden til en nøkkelperiode i norsk historie.