Motstand mot okkupasjon og nazifisering
Etter det tyske angrepet 9. april 1940 og avslutningen av felttoget fortsatte kampen på andre måter. Den lovlige regjeringen førte krigen videre fra utlandet. I Norge vokste det fram nettverk som motsatte seg okkupasjonsstyret.
Nazifisering betydde forsøk på å omforme organisasjoner og institusjoner etter nazistiske prinsipper. Motstand mot dette kunne være å nekte medlemskap i en påtvunget organisasjon, avvise politiske instrukser eller holde fast ved et faglig og religiøst ansvar. Det krevde ikke nødvendigvis våpen, men kunne likevel få alvorlige følger.
Motstandsbevegelsen var ikke ferdig organisert i april 1940. Virksomheten vokste fram gjennom lokale initiativer, kontakter og erfaringer. Aktører som var enige om å bekjempe okkupasjonen, kunne være uenige om tidspunktet for sabotasje, forholdet til kommunistene eller hvem som skulle bestemme.
Lærerstriden og kirkens kamp
I 1942 forsøkte NS-regimet å bringe lærerne under politisk kontroll gjennom et påtvunget lærersamband. Lærernes motstand ble en del av en bredere kamp om skolens rolle. Omtrent 1 100 lærere ble arrestert, og protester fra foreldre viste at saken berørte langt flere enn yrkesgruppen alene.
Kirkens konflikt med regimet toppet seg samme år. Fra første påskedag og utover sluttet over 90 prosent av prestene i Den norske kirke seg til protesten knyttet til erklæringen «Kirkens grunn» og la ned sine statlige embeter. Dette innebar ikke at de oppga det religiøse arbeidet, men at de avviste statens styring på de vilkårene regimet stilte.
Begge konfliktene handlet om institusjoner okkupasjonsstyret trengte å kontrollere. Når lærere og prester nektet å etterkomme kravene, utfordret de forsøket på å gjøre nazismen til en del av hverdagslivet. SNLs framstilling setter disse aksjonene inn i den sivile holdningskampen.
Illegale aviser og flukthjelp
En illegal avis var en avis som ble produsert og spredt uten okkupasjonsmyndighetenes tillatelse. Avisene formidlet nyheter, instrukser og vurderinger som den kontrollerte pressen ikke trykte. Noen var små stensilerte ark; betydningen lå også i at informasjon kunne nå videre fra leser til leser.
Avisarbeid krevde flere ledd. Noen skaffet nyheter, andre skrev, trykte eller distribuerte. Det var farlig å være bud eller oppbevare utstyr, selv om vedkommende ikke var redaktør. Kvinners og menns innsats i slike støtteoppgaver må regnes med når motstandsarbeid beskrives.
NRKs sendinger fra utlandet og annen alliert informasjon ga stoff til den illegale pressen. Dermed ble motstandens informasjonssystem knyttet til krigen utenfor Norge. Den sivile kampen dreide seg også om hvem befolkningen kunne stole på.
Flukthjelp omfattet skjulesteder, transport, forsyninger og føring over grensen. Under jødeforfølgelsene kunne dette være avgjørende for overlevelse. Samtidig må de forfulgtes egne handlinger og valg få plass. En flukthistorie er ikke bare historien om hjelperne.
Milorg: beredskap og militær organisering
Milorg ble etablert våren 1941 og anerkjent av norske myndigheter i London i november samme år. Organisasjonen skulle bygge opp en undergrunnsstyrke som kunne bistå ved frigjøringen. Det krevde ledelse, lokale avdelinger, våpen, samband og opplæring.
En undergrunnshær kunne ikke opptre som en åpen militær avdeling. Medlemmene måtte unngå å avsløre nettverkene sine, og arrestasjoner kunne ramme langt flere enn den første personen som ble tatt. Sikkerhetshensyn forklarer hvorfor virksomheter ofte ble holdt atskilt og kontakten begrenset.
Milorgs ledelse var lenge tilbakeholden med sabotasje. En tidlig aksjon kunne avsløre organisasjonen før den var klar for større oppgaver. Samtidig kunne passivitet gjøre det mulig for tyskerne å utnytte norske ressurser. Uenigheten gjaldt derfor også hvordan en begrenset styrke kunne brukes mest effektivt.
Milorgs utvikling viser at strategien endret seg underveis. Organisasjonen fikk en mer aktiv sabotasjeoppgave i 1944, samtidig som den forberedte seg på å beskytte viktige anlegg ved krigens slutt.
Sabotasje og kontakten med utefronten
Milorg var ikke alene om væpnet motstand. Kommunistiske grupper, blant annet Osvaldgruppen, gjennomførte sabotasje før Milorg startet egne aksjoner. Norske soldater sendt fra Storbritannia arbeidet også gjennom britisk organiserte operasjoner. Tungtvannsaksjonene viser denne forbindelsen mellom lokale forhold og alliert planlegging.
Utefronten omfattet krigsinnsatsen utenfor det okkuperte landet. Regjeringen i London, militære avdelinger og allierte tjenester støttet virksomhet i Norge. Den bredere norske innsatsen omfattet dessuten handelsflåten og krigsseilerne, som hadde andre oppgaver enn hjemmefronten.
Det er misvisende å gjøre organisasjonsforskjeller til et enkelt skille mellom aktive og passive. En person som bygde et sambandsnett, kunne gjøre senere aksjoner mulige. En sabotasjegruppe kunne angripe et mål uten å ha ansvar for å bevare en landsdekkende mobiliseringsorganisasjon.
Sivorg og samarbeid mellom miljøene
Sivorg brukes som betegnelse på den organiserte sivile delen av hjemmefronten. Den bestod av flere nettverk og ledermiljøer som gradvis ble bedre samordnet under krigen. Samarbeidet mellom sivile ledermiljøer ble tettere mot slutten av 1943 og videre i 1944. Det var en gradvis utvikling, ikke ett vedtak som samlet all motstand under samme organisasjon.
Militære og sivile ledere nærmet seg også hverandre. De hadde behov for samarbeid om blant annet beredskap og hjelp til mennesker som gikk i dekning. Likevel bestod forskjellige oppgaver, kommandoforhold og sikkerhetsbehov. Sivorg må derfor ikke forveksles med en sammenslåing av Milorg og den sivile hjemmefronten.
Frigjøringen og motstandens betydning
Norge ble frigjort som følge av Tysklands kapitulasjon i 1945. Motstandsbevegelsen beseiret ikke den tyske okkupasjonsstyrken i et avsluttende felttog. Dens betydning lå blant annet i å motarbeide nazifisering, støtte alliert krigføring og forberede overgangen til lovlige norske myndigheter.
Milorg mobiliserte under 40 000 befal og mannskaper 9. mai. Med hjelpeavdelingene kunne Hjemmestyrkene mønstre nærmere 48 000 i dagene etter. Dette er forskjellige tellinger, ikke to konkurrerende anslag over samme gruppe samme dag.
Motstandshistorien hører sammen med kongens og regjeringens avvisning av tyske krav, men rommer også initiativer nedenfra. Samspillet mellom lovlige myndigheter, organiserte nettverk og enkeltpersoner er mer dekkende enn én samlet fortelling om «gutta på skauen».