Hvorfor var Vemork et militært mål?
Vemork ved Rjukan var del av Norsk Hydros industrimiljø. Tilgangen til vannkraft gjorde omfattende industriproduksjon mulig. Tungtvann oppstod som et produkt som kunne utnyttes fra hydrogenproduksjonen, og fikk strategisk betydning under andre verdenskrig.
De allierte fryktet at tysk atomforskning kunne gi Nazi-Tyskland et nytt våpen. Et industrianlegg i Norge ble dermed knyttet til en internasjonal kamp om vitenskap, råstoffer og militær teknologi. Det var bakgrunnen for at britene ønsket produksjonen stanset.
Frykten forklarer beslutningene, men er ikke i seg selv bevis for at Tyskland var nær ved å ha en ferdig atombombe. Det er nødvendig å skille hva de allierte forsøkte å forebygge, fra hva historikere senere har kunnet fastslå om det tyske prosjektet.
Grouse og det mislykkede forsøket i 1942
I oktober 1942 ble fire nordmenn sendt til Hardangervidda under kodenavnet Grouse. De skulle forberede mottaket av britiske soldater og hjelpe dem fram til målet. Lokalkunnskap og forbindelsen til Storbritannia var like nødvendige som selve sprengstoffet.
Operasjon Freshman ble forsøkt 19. november 1942. Britiske soldater skulle komme til Norge med to glidefly, trukket av to motorfly. Dårlig vær, ising og problemer med å finne landingsområdet bidro til katastrofen. Bare ett trekkfly kom tilbake; det andre trekkflyet og begge glideflyene styrtet.
Til sammen mistet 41 mennesker livet. Noen døde i styrtene, mens overlevende ble tatt til fange og henrettet av tyskerne. Det er derfor misvisende å omtale alle dødsfallene som flyulykker. Norsk Industriarbeidermuseum og SNL dokumenterer både styrtene og henrettelsene.
Grouse-gruppen ble værende i fjellet. Det mislykkede forsøket innebar at det neste angrepet måtte planlegges med andre forutsetninger. En mindre gruppe trente norske soldater skulle gjennomføre sabotasjen sammen med folk som allerede var i området.
Gunnerside: sprengningen natt til 28. februar 1943
Den nye gruppen het Gunnerside og ble ledet av Joachim Rønneberg. Seks mann sluttet seg til de fire i Grouse. Ti personer inngikk dermed i de to gruppene, men ni deltok ved angrepet på anlegget. Den tiende, Knut Haugland, ble igjen på fjellet som radiotelegrafist for å rapportere til London, slik biografien hans beskriver.
Framrykkingen startet om kvelden 27. februar. Sabotørene tok seg fram til anlegget og sprengte produksjonsutstyret like over midnatt. Datoen for selve sprengningen er derfor 28. februar. Omtrent 500 kilo tungtvann gikk tapt, og sabotørene kom seg unna uten at skudd ble løsnet.
Operasjonen viser hvordan en avgrenset aksjon kunne ramme et bestemt produksjonsledd. Samtidig var den avhengig av et større apparat: opplæring, transport, samband, kunnskap om fabrikken og hjelp til å holde seg skjult. Motstandsarbeid bestod også av slike støttefunksjoner.
Gunnerside ødela viktig utstyr, men gjorde ikke all videre produksjon umulig. Anlegget kom i drift igjen. Derfor kan virkningen av februaraksjonen ikke beskrives som at hele kampen om tungtvannet var avgjort denne natten.
Bombeangrepet i november 1943
Den 16. november 1943 angrep amerikanske bombefly Vemork og Rjukan. Bombingen rammet et langt større område enn sabotørenes sprengning. SNL oppgir 21 sivile døde, mens Norsk Industriarbeidermuseum oppgir 22. Kildene har altså et reelt sprik i dødstallet som må beholdes synlig.
NIA oppgir at omtrent 18 bomber traff Vemork-anleggene. Et stort bombeangrep ga dermed en annen type ødeleggelse enn den målrettede sprengningen i februar. Resultatet må vurderes både ut fra skadene på produksjonen og tapene blant sivile.
Bombingen viser et grunnleggende dilemma i krigføringen: Et mål kunne være militært begrunnet samtidig som angrepsmåten utsatte sivile for stor fare. At en operasjon rettet seg mot tysk kontrollert industri under okkupasjonen, sier ikke alene hvor presist den kunne gjennomføres.
Senkingen av Hydro i 1944
Da tyskerne ville flytte tungtvann og produksjonsutstyr til Tyskland, ble transporten et nytt mål. Under ledelse av Knut Haukelid ble det lagt sprengladninger om bord i jernbanefergen Hydro. Den sank på Tinnsjøen 20. februar 1944.
Fjorten sivile nordmenn og fire tyske soldater omkom. Sivile tap hører dermed også til historien om norsk sabotasje. Det er mulig å forklare det militære formålet og samtidig beskrive følgene for menneskene om bord uten å tone ned noen av delene.
Senkingen stanset den største transporten, men ikke all senere utførsel. NIA dokumenterer mindre transporter i mars og at demontert utstyr ble sendt i august. Formuleringen «den siste tungtvannstransporten» gir derfor et feil bilde av forløpet.
Hva oppnådde operasjonene?
På det konkrete nivået ødela aksjonene utstyr og tungtvann, avbrøt produksjon og rammet transport. Dette kan undersøkes gjennom fabrikkopplysninger og operasjonsrapporter. Spørsmålet om de hindret en tysk atombombe er større og krever kunnskap om hele det tyske forskningsprogrammet.
Deutsches Historisches Museum beskriver et prosjekt som ikke ble prioritert som en rask vei til et ferdig våpen. Tyske ledere fikk vite at utviklingen ville ta flere år. Påstanden om at sabotørene alene «reddet verden fra Hitlers atombombe» går derfor langt ut over det som kan utledes av at Vemork ble rammet.
En vurdering av aksjonene må likevel ta hensyn til usikkerheten de allierte stod overfor. Beslutningstakere i 1942 og 1943 hadde ikke historikernes senere tilgang til tyske opplysninger. En operasjon kan være forståelig som risikoreduserende tiltak uten at den alene forklarer det endelige krigsutfallet.