Hvorfor begynner perioden i 1130?
Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, ble sønnen Magnus tatt til konge. Samtidig gjorde Harald Gille krav på kongedømmet. Harald hevdet å være kongssønn og hadde gjennomgått jernbyrd, en religiøs prøve som samtiden kunne godta som bekreftelse på påstanden.
Jernbyrd er en kilde til hvordan et krav ble legitimert, ikke et moderne bevis på biologisk slektskap. Skillet er viktig fordi flere tronkrav i perioden hvilte på påståtte familieforbindelser. En historisk framstilling bør kunne forklare hvorfor et krav fikk støtte uten selv å slå fast at slektskapet var sikkert.
Magnus og Harald kom i væpnet konflikt. Senere ble striden ført videre av nye konger og støttespillere. Årstallet 1130 er derfor et startpunkt for en lengre utvikling, ikke datoen da én sammenhengende krig begynte og fortsatte uavbrutt i 110 år.
Kongsemner, stormenn og skiftende allianser
Det fantes ikke en enkel og ubestridt regel som alltid ga én kandidat enerett til tronen. Flere konger kunne styre samtidig. Kongelig avstamning, anerkjennelse og støtte fra mektige menn var avgjørende for hvem som kunne få og beholde makten.
Stormennene var derfor mer enn hjelpere i kongenes private konflikter. De hadde egne interesser og forbindelser. Et kongsemne trengte en flokk, mens en flokk kunne bruke et kongsemne for å samle støtte og gjøre krav på makt. Kongedømmet og nettverkene rundt kongene må ses i sammenheng.
De tidlige grupperingene var forholdsvis løse. Senere fikk enkelte flokker større varighet. Navn som birkebeinere og baglere gjør det lettere å følge striden, men de må ikke forveksles med moderne politiske partier med medlemsregistre og faste programmer.
Magnus Erlingsson og alliansen med kirken
Magnus Erlingsson var kongsslekt på morssiden, men ikke sønn av en konge. Faren Erling Skakke søkte derfor støtte hos kirkeledelsen. Magnus ble kronet i 1163 eller 1164, som den første kongen i Norge. Kildenes usikre årfesting bør beholdes når kroningen omtales.
Samarbeidet ga kongedømmet en tydeligere religiøs begrunnelse. Kongen skulle ivareta en kristen rettsorden, og kirken fikk en sentral rolle i legitimeringen av styret. Kroning og tronfølgeregler skulle styrke én konges stilling framfor et åpent felt av konkurrerende kongsemner.
Samtidig handlet alliansen om makt. Erkebiskopen i Nidaros ønsket kirkelig selvstendighet og innflytelse. For kongen kunne kirkens støtte gjøre kongedømmet sikrere. Et slikt samarbeid kunne også gjøre kompromisser med motstandere vanskeligere dersom disse ble framstilt som fiender av den rette samfunnsordenen.
Sverre overtok en eksisterende birkebeinerflokk
Sverre Sigurdsson kom fra Færøyene til Norge i 1176, ifølge framstillingen i SNLs biografi. I 1177 overtok han ledelsen av birkebeinerne etter Øystein Møylas fall. Ankomsten og overtakelsen var to forskjellige hendelser, og Sverre grunnla ikke birkebeinerflokken.
Han hevdet å være kongssønn og utfordret Magnus Erlingsson. Gjennom flere års krig styrket birkebeinerne stillingen sin. Slaget ved Fimreite i 1184 ble avgjørende: Magnus falt, og Sverre stod igjen som konge.
Seieren avsluttet likevel ikke motstanden. Å vinne over én rival var noe annet enn å få varig tilslutning fra alle maktgrupper. Sverres kongedømme møtte nye opprør og en alvorlig konflikt med kirkeledelsen.
Sverres saga er viktig for kunnskapen om ham. Særlig den første delen, Grýla, står nær kongens eget perspektiv og begrunner hans rett til makten. Den senere delen gir et mer balansert bilde. Sagaen bør derfor leses både for opplysningene den gir, og for hvordan ulike deler framstiller kongens sak.
Baglerne og striden om kirkens makt
I 1194 ble Sverre lyst i bann av erkebiskop Eirik Ivarsson. I 1196 oppstod baglerne som en ny motstandsflokk, med støtte fra kirkelige ledere og utgangspunkt i Danmark. Konflikten var dermed ikke bare et internt norsk oppgjør uten forbindelser ut av landet.
Striden mellom birkebeinere og baglere omfattet både kongemakt, regionale maktforhold og kirkens stilling. Det blir for enkelt å beskrive den som en ren kamp mellom fattige og rike eller mellom religion og en verdslig motpart. Gruppene inngikk i skiftende allianser, og begge gjorde krav på legitimt kongedømme.
Sverre døde i 1202. Kampen mellom flokkene fortsatte også etter sønnen Håkon Sverressons død i 1204. Personskifter kunne endre situasjonen uten å løse de underliggende motsetningene.
Forliket i 1208 og kongeskiftet i 1217
Forliket på Kvitsøy i 1208 delte makten mellom partene. Birkebeinerne beholdt de sterkeste posisjonene på Vestlandet og i Trøndelag, mens baglerne fikk Viken og Østlandet. Avtalen viser at forhandlinger og maktdeling også var mulige i perioden.
I 1217 døde både Inge Bårdsson og Filippus Simonsson. Den unge Håkon Håkonsson ble valgt til konge, mens Skule Bårdsson fikk jarletittelen. Dette kongeskiftet må ikke blandes sammen med forliket ni år tidligere.
Håkons valg løste ikke alle maktspørsmål. Forholdet mellom kongen og Skule utviklet seg til en langvarig rivalisering. At én person var anerkjent som konge, betydde ikke automatisk at fordelingen av myndighet og inntekter var avklart.
Skules fall og slutten i 1240
I 1239 gjorde Skule opprør og lot seg utrope til konge. Etter militære nederlag ble han drept i Nidaros 24. mai 1240. Dette regnes vanligvis som slutten på borgerkrigstiden.
Håkon stod deretter sterkere som konge. Den videre utviklingen av kongemakten kan følges i historien om Norgesveldet og senere Magnus Lagabøtes landslov. Men utfallet var ikke en ferdig plan som alle tidligere konflikter nødvendigvis måtte lede fram til.
Hvorfor er historikerne uenige om årsakene?
Andreas Holmsen la vekt på ressursmangel og befolkningsvekst som presset bøndene. Sverre Bagge rettet oppmerksomheten mot stormennenes ressurser og maktgrunnlag. Hans Jacob Orning har lagt større vekt på dansk innblanding og nye forestillinger om kongemakt. Forklaringene er oppsummert i SNLs artikkel om borgerkrigstiden.
Dette er historiske tolkninger, ikke tre ulike datoer som kan avgjøres ved ett oppslag. De stiller forskjellige spørsmål: Hvem opplevde press? Hvilke interesser kunne samle en flokk? Hvorfor ble enkelte konflikter vanskeligere å avslutte med forlik?
Orning og Jon Vidar Sigurdsson har også problematisert bildet av perioden som særlig voldelig og sammenbrutt. Sagaenes vekt på kamper og kristne forfatteres vurderinger påvirker bildet vi får. At kildene beskriver mange slag, forteller ikke alene hvordan hverdagen var overalt i landet.