Fra landskapslover til felles lovbok
Før landsloven hadde forskjellige deler av Norge egne landskapslover. Disse knyttet seg til lagtingsområdene. Da Magnus Lagabøte satte i gang lovarbeidet, var oppgaven derfor ikke å skape rettsregler i et lovløst samfunn, men å samle og omarbeide en eksisterende rettstradisjon.
Det nye var et felles lovverk for landdistriktene. Regler som tidligere hadde hatt regional forankring, ble satt inn i en mer samlet ordning. Loven bandt dermed ulike deler av riket sammen gjennom rettslige bestemmelser og styrket kongens rolle som lovgiver.
Arbeidet hørte til en bredere utvikling av kongemakten etter borgerkrigstiden. Magnus videreførte reformarbeid fra faren, Håkon Håkonsson. Sammenhengen er viktig: Landsloven kom etter flere generasjoners endringer i forholdet mellom kongen, kirken og de lokale rettsordningene.
Innføringen skjedde gjennom flere lagting
Landsloven forbindes med året 1274. Ifølge SNLs framstilling ble den trolig først vedtatt på Frostating sommeren dette året. Innføringen fortsatte ved de andre lagtingene fram til 1276.
Det er derfor mer presist å beskrive en vedtaksprosess enn å se for seg at ett kongelig vedtak gjorde alle eldre lover ugyldige samtidig. Lagtingene hadde en rolle i innføringen, selv om initiativet og den samlede lovgivningen var knyttet til kongemakten.
Den gradvise innføringen viser samspillet mellom sentral og regional myndighet. Kongen ville samle retten, men loven måtte forankres i institusjoner som allerede hadde myndighet i landsdelene. Rettslig samling innebar dermed både kontinuitet og endring.
Hva regulerte landsloven?
Loven behandlet både samfunnets organisering og forhold mellom mennesker. Den inneholdt regler om tingordning, kongemakt og forsvar, men også om arv, eiendom, leie av jord, handel, vold og tyveri. Den var derfor langt mer enn en samling straffebestemmelser.
Innholdet var ordnet i bolker. Ni hovedbolker ble fulgt av rettarbøter som en tiende del. Rettarbøter var endringer og tillegg til retten. Når oversikter nevner enten ni eller ti bolker, må man undersøke om tilleggene er regnet med før tallene behandles som motstridende.
En regel om arv kunne påvirke hvem som overtok en gård. En regel om jordleie kunne regulere forholdet mellom den som eide jorden, og den som brukte den. Lovens betydning lå dermed også i slike tilbakevendende spørsmål, ikke bare i kongens ønske om et mer samlet rike.
Temaene viser samtidig at middelaldersamfunnet ikke var organisert som vårt. For å forstå en bestemmelse må vi undersøke hvilke rettigheter, plikter og sosiale forskjeller den forutsatte. Et kjent ord som «eiendom» gjør ikke automatisk den middelalderske ordningen identisk med dagens.
Dom, ansvar og omstendigheter
Landsloven inngikk i en utvikling der kongemakt og rettsorganer fikk større ansvar for å håndtere konflikter. Begrensning av hevn var del av et lengre reformforløp som også omfattet Håkon Håkonssons lovgivning. Det blir derfor for enkelt å legge hele overgangen fra hevn til offentlig rettshåndhevelse til året 1274.
Et viktig trekk ved loven var at dommere skulle vurdere omstendighetene i den enkelte saken. Rettferdig behandling krevde skjønn, ikke bare at en regel ble brukt uten hensyn til situasjonen. Den konkrete handlingen og forholdene rundt den måtte vurderes sammen.
Dette betyr ikke at Norge fikk en moderne rettsstat med dagens likhetsprinsipper. Loven tilhørte et kristent middelaldersamfunn med kongemakt og sosiale forskjeller. Betydningen må vurderes mot eldre ordninger og samtidige alternativer, ikke ved å gjøre loven til en tidlig utgave av Grunnloven av 1814.
Byene og kirken hadde særregler
Landsloven gjaldt landdistriktene. Byene fikk en egen bylov i 1276. Det er derfor misvisende å si at den samme lovboken uten videre regulerte hele Bergen og alle bygder på helt lik måte.
Kirken hadde også et eget rettsområde. Allerede i 1269 møtte kongens arbeid med kristenretten motstand fra kirkelig hold. Lovreform var dermed ikke bare teknisk opprydding i gamle regler, men kunne berøre spørsmålet om hvem som hadde myndighet til å fastsette dem.
Også forbindelsene innenfor Norgesveldet krevde egne løsninger. Island fikk Jónsbók i 1281. Forholdet mellom Island og Norge kan derfor ikke beskrives som om landsloven av 1274 ganske enkelt ble satt i kraft overalt uten tilpasninger eller senere lovarbeid.
Et norsk lovverk med europeiske forbindelser
Landsloven videreførte eldre norsk rett, men ble også påvirket av romersk og kanonisk rett. Kanonisk rett var kirkens rettssystem. Lovarbeidet inngikk dermed i et europeisk miljø der lærde diskuterte rettferdighet, myndighet og forholdet mellom regler og enkeltsaker.
Nasjonalbibliotekets forskningsprosjekt omtaler landsloven som en av få riksdekkende lovbøker fra europeisk høymiddelalder. Det gir grunnlag for å framheve dens betydning uten å hevde at den var verdens første lov eller at Norge alene utviklet ideen om samlet lovgivning.
Sammenligningen med Europa gjør også det norske tydeligere. Lovboken var knyttet til norske institusjoner og eldre lover, samtidig som den brukte forestillinger som sirkulerte på tvers av riker. Lokal tradisjon og utenlandsk påvirkning utelukker ikke hverandre.
Håndskriftene og lovens lange levetid
Det finnes ikke et bevart originalmanuskript fra 1274. Landsloven er kjent gjennom senere håndskrifter, som kan ha forskjellig innhold og oppbygning. Nasjonalbibliotekets ressurssamling gir tilgang til tekster, håndskriftsoversikter og sammenligninger av kapittelrekkefølgen.
Variasjonen er viktig for kildearbeidet. Når vi leser en moderne utgave, møter vi også redaktørenes arbeid med å sammenligne overleverte tekster. «Landsloven» er både navnet på et middelaldersk lovverk og på en teksttradisjon som er bevart i flere versjoner.
Loven forble grunnleggende for norsk rett fram til Christian 5.s Norske Lov i 1687. Underveis ble den endret og supplert. Den lange levetiden betyr derfor ikke at alle bestemmelser stod urørt i over fire hundre år, men at lovverket fortsatte å være et sentralt utgangspunkt for retten.