Kloster, sognekirke og bispedømme
Klostrene var en del av kirken i middelalderen, men hadde andre oppgaver enn sognekirkene. Et sokn organiserte det lokale kirkelivet for befolkningen i et område. Et kloster var først og fremst et fellesskap av mennesker som hadde valgt et religiøst liv etter bestemte regler.
Et bispedømme var et kirkelig område ledet av en biskop. Klosteret hadde sin egen ledelse, for eksempel en abbed, abbedisse eller prior. Hvor selvstendig denne ledelsen var overfor biskopen, avhang av orden og rettigheter. Det er derfor misvisende å fremstille alle klostre som lokale avdelinger under erkebiskopen i Nidaros.
En orden er et religiøst fellesskap med felles regler og tradisjoner, som kan omfatte flere klostre. Når to klostre tilhørte forskjellige ordener, kunne både dagliglivet og forholdet til omverdenen være ulikt. Ordensnavnet hjelper derfor med å forklare virksomheten, ikke bare med å plassere et navn i en oversikt.
Ulike ordener og livsformer
Benediktinerne fulgte en regel knyttet til Benedikt fra Nursia. Bønn, lesning og arbeid inngikk i et ordnet fellesskap. Ordenen omfattet både munker og nonner. Bakke nonnekloster i Trondheim var et norsk benediktinerkloster for kvinner.
Cistercienserordenen la vekt på et strengt religiøst liv og arbeid. Ordenen hadde forbindelser mellom klostrene gjennom tilsynsbesøk og møter mellom abbedene. Slik kunne et kloster i middelalderens Norge være lokalt forankret og samtidig del av en organisasjon som strakte seg over landegrenser.
Augustinerkorherrene var prester som levde sammen etter Augustins regel. De kalles også regulære kanniker: «regulære» betyr her at de fulgte en regel. Denne presteordenen må skilles fra augustinereremittene, som hadde en annen organisasjon. Felles navnetilknytning betyr ikke at alle augustinere tilhørte samme type fellesskap.
På 1200-tallet kom tiggerordenene, blant dem dominikanere og fransiskanere, til å prege byenes religiøse liv. De la vekt på fattigdom og utadrettet virksomhet. Hos dominikanerne stod studier og forkynnelse sentralt. Forestillingen om klosteret som et sted der alle levde fullstendig avsondret, passer derfor dårlig på hele klostervesenet.
Jordegods og forbindelser til England
Lysekloster sør for Bergen ble grunnlagt i 1146 av munker fra Fountains Abbey i England. Biskop Sigurd i Bergen ga gården der klosteret ble reist. Klosteret utviklet etter hvert et stort jordegods, altså eiendommer som tilhørte institusjonen.
Hovedøya kloster ved Oslo ble grunnlagt i 1147 av cisterciensere fra Kirkstead i England. Også her økte eiendommene gjennom gaver. Disse eksemplene viser konkrete forbindelser mellom norske klostre og engelske moderklostre, og mellom religiøs etablering og tilgang til jord.
Et religiøst fattigdomsideal må skilles fra spørsmålet om hva en institusjon eide. Et kloster kunne forvalte store eiendommer selv om den enkelte beboeren levde under strenge regler. Det er derfor nødvendig å skille mellom personlig eiendom, fellesskapets ressurser og idealene ordenen ønsket å følge.
De to cistercienserklostrene gir ikke grunnlag for å beskrive alle norske klostre som like. Bruk dem som eksempler på hvordan jordegods kunne vokse fram, og sammenlign deretter med tiggerordenes virksomhet i byene. Da blir økonomi en del av forklaringen på forskjeller mellom ordener.
Lærdom, arbeid og kontakt med samfunnet
Klosterlivet krevde tekster til bønn og religiøs opplæring. Benediktinernes regel ga plass til lesning, mens dominikanerne la stor vekt på studier som grunnlag for forkynnelse. Lærdom var dermed knyttet til religiøse oppgaver og kunne få forskjellig plass i forskjellige ordener.
Det er likevel for vidt å kalle alle norske klostre skoler, sykehus eller sentre for alle typer kunnskap. Slike oppgaver må dokumenteres for institusjonen og perioden som omtales. En ordens generelle idealer forteller ikke nødvendigvis hvilke tjenester et bestemt norsk kloster faktisk tilbød.
Også arbeid må undersøkes konkret. Cisterciensernes vekt på jordbruk sier noe om ordenens idealer og økonomiske virksomhet. Den gir ikke belegg for at alle nyvinninger i norsk jordbruk kom fra klostrene. En presis framstilling skiller mellom dokumentert drift og større påstander om samfunnsendring.
Øystein Erlendsson og Elgeseter
Elgeseter ved Nidaros var et kloster for augustinerkorherrer. SNL daterer grunnleggelsen til senest 1183 og tilskriver den, med forbehold, erkebiskop Øystein Erlendsson. Eksemplet viser at klostervesenet og bispeorganisasjonen kunne være nært forbundet uten å være det samme.
Sammenlign Elgeseter med Nidarosdomen. Begge var kirkelige institusjoner i samme område, men domkirken var biskopens kirke, mens Elgeseter huset et regelbundet prestefellesskap. Bygningenes nærhet er derfor ikke nok til å forklare hvilken rolle de hadde.
Avvikling rundt reformasjonen
Klostrenes avvikling rundt reformasjonen i Norge var ingen enkelt hendelse som rammet alle samtidig. Hovedøya ble plyndret og brent i 1532, og eiendommene gikk til kronen. Elgeseter beholdt sin prior fram til kronen overtok klosteret i 1546.
Forskjellen gjør det nødvendig å skille mellom politiske vedtak, religiøse endringer og overtakelse av eiendom. Overgangen fra senmiddelalderen kan ikke dateres likt for hver institusjon. Klosterbygninger, jordegods og menneskene som bodde der, kunne få forskjellige skjebner.