Nøkkeldata

Navn
Snorre Sturlason
Også kjent som
Snorri Sturluson
Født
ca. 1179
Død
23. september 1241
Om personen
Islandsk høvding, skald og sagaforfatter.

Oppvekst og høvdingmakt på Island

Snorre Sturlason, på islandsk Snorri Sturluson, ble født omkring 1179 i Hvammur ved Breiðafjörður på Island. Han vokste opp hos den islandske høvdingen Jon Loptsson på Oddi, i et miljø der historieskriving og skaldekunst, kunsten å dikte kvad, sto sentralt.

I 1206 flyttet han til Reykholt. Han var både høvding og lovsigemann, blant annet i årene 1222–1231. Lovsigemannen hadde som oppgave å legge fram landets rettsregler muntlig på Alltinget. Han ble valgt for tre år og skulle fremføre reglene i løpet av denne perioden. Snorres liv i middelalderen omfattet dermed både dikting og en offentlig rolle knyttet til lovene.

Forbindelsene til Norge

Snorre oppholdt seg i Norge i 1218–1220 og igjen i 1237–1239. Han fikk en nær forbindelse til jarlen Skule Bårdsson. Under det første oppholdet fikk han først rang som skutilsvein, som var en som vartet opp ved kongens bord, hos kong Håkon Håkonsson og Skule. Deretter fikk han lendmanns rang da han lovte å arbeide for at islendingene skulle godta den norske kongens herredømme. En lendmann var en mann som hadde fått jord eller inntekter fra jord av kongen, mot å verne freden og representere kongemakten i et område.

Etter hjemreisen i 1220 fulgte Snorre imidlertid ikke opp løftet. Under det andre oppholdet utstedte kongen utreiseforbud for islendinger i Norge. Sommeren 1239 reiste Snorre likevel tilbake til Island. Forholdet mellom Island og Norge gir den bredere rammen for disse forbindelsene mellom en islandsk høvding og norsk kongemakt.

Drapet i Reykholt

Snorre hadde falt i kong Håkons unåde og ble kalt landsforræder fordi han hadde brutt utreiseforbudet. Betegnelsen viser hvordan han ble omtalt, ikke at han var skyldig. I 1240 ga Håkon den islandske høvdingen Gissur Torvaldsson ordre om å ta Snorre til fange og sende ham til Norge. Dersom dette ikke lyktes, kunne Gissur drepe ham.

Den 23. september 1241 drepte Gissurs menn Snorre hjemme i Reykholt. For mer om den norske maktkampens rammer, se borgerkrigstiden.

Edda og diktekunsten

Snorres Edda er en lærebok i skaldskap fra omkring 1220. Håndskriftet Codex Upsaliensis oppgir Snorre som forfatter. Boka kalles også Den yngre Edda, og må skilles fra Den eldre Edda. Den sistnevnte er en annen samling av dikt og sagn, med ukjent forfatter.

Den yngre Edda har en prolog, eller innledning, og tre hoveddeler. Gylvaginning gir gudefortellinger, mens Skaldskaparmål behandler poetiske omskrivninger. Håttatal handler om versemål, altså mønstrene versene følger. Delene gir dermed ulike innganger til diktekunsten: fortellingene, billedspråket og versformen.

Håttatal inneholder også Snorres dikt til ære for Håkon Håkonsson og Skule jarl. Her møtes forfatterens dikting og hans politiske forbindelser i et konkret verk.

Heimskringla og spørsmålet om forfatteren

Heimskringla samler sagaer om norske konger i vikingtid og tidlig middelalder. Verket begynner med de mytologiske Ynglingekongene i Uppsala og slutter ved Re i 1177. Blant tekstene finnes sagaene om Harald Hårfagre og Olav Kyrre.

Det er stor faglig enighet om at Snorre står bak samlingen. Likevel navngir ikke de bevarte håndskriftene ham som forfatter. Tilskrivningen finnes i oversettelser fra 1551 og 1599. Belegget er dermed svakere enn for Edda, der det eldste håndskriftet navngir ham.

Den vanlige dateringen er at arbeidet foregikk i 1220-årene og var langt på vei ferdig innen 1230, forutsatt at Snorre var forfatteren. Også Egils saga er knyttet til ham: historikeren Halvdan Koht er blant forskerne som tilskriver ham verket. Dette er en vurdering av forfatterskapet, ikke et sikkert forfatterbelegg.

Hvordan bruke Snorre som kilde?

Ifølge SNLs omtale av prologen til Heimskringla viser forfatteren til muntlig tradisjon, slektsrekker og skaldedikt. Han rangerer skaldedikt høyere enn muntlige fortellinger, men med forbehold om riktig fremføring og forståelse. Dette forteller hvordan han vurderte kildene; det gir ikke leseren en garanti for at alle opplysninger er riktige.

Filologen Børge Nordbø beskriver i SNL dagens hovedsyn som historisk stoff bearbeidet til litteratur. Hovedtrekkene i fortellingene regnes som historiske, mens samtaler og taler er fortellergrep. En replikk bør dermed ikke uten videre brukes som et ordrett referat, selv om den står i en saga som også inneholder historiske opplysninger.

Nordbø peker dessuten på at Snorres nærhet til Skule kan ha påvirket omtalen av Skules slekt. Den mulige påvirkningen er et spørsmål å undersøke, ikke et bevis på at hele verket er upålitelig. Ved lesning om rikssamlingen bør hver påstand vurderes ut fra sitt kildegrunnlag. Siden om sagakilder utdyper hvordan fortelling, tilblivelse og historisk dokumentasjon kan holdes fra hverandre.

Til oppgaveskriving

Drøft Heimskringla både som beretning om fortiden og som uttrykk for forfatterens miljø. Det første perspektivet spør hvilke hendelser teksten kan dokumentere. Det andre undersøker hvordan litterær utforming og mulige politiske hensyn kan prege fremstillingen. Bruk Nordbøs vurdering til å diskutere begge perspektivene uten å avvise eller godta hele verket under ett.

Velg en konkret påstand fra et sagautdrag. Undersøk hva slags kildegrunnlag den har, og skill mellom hendelse, tale og tolkning. Gjør rede for hvilke forbehold som trengs før påstanden kan brukes i en oppgave. Skill også mellom å lese selve sagaen og å bruke en moderne fagartikkel om den.

Relatert lesning i pakken: Gunnhild kongsmor.