Nøkkeldata
- Navn
- Fredrikke Qvam
- Også kjent som
- Fredrikke Marie Qvam, Fredrikke Marie Gram
- Født
- 31. mai 1843
- Død
- 10. september 1938
- Om personen
- Norsk kvinnesaksforkjemper, medstifter av Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898 og leder for Norske Kvinners Sanitetsforening til 1933.
Bakgrunn og politiske forbindelser
Fredrikke Marie Qvam ble født Gram i Trondheim 31. mai 1843. I 1865 giftet hun seg med juristen og politikeren Ole Anton Qvam. Ekteparet flyttet til Gjævran ved Steinkjer i 1873 og til Kristiania i 1893.
Gjennom ektemannen hadde Qvam kontakt med ledende politikere. Hun fulgte stortingsdebattene fra galleriet og oppsøkte politikerne for å diskutere og legge frem sine synspunkter. Dette arbeidet ga henne tilnavnet «korridorenes dronning». Tilnavnet var ikke et formelt verv.
Organisasjoner som politisk arbeidsform
Qvam ble medlem av Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og ledet foreningen fra 1898 til 1903. Hun gikk også inn i Kvinnestemmerettsforeningen i 1885 og ble styremedlem der i 1897. I 1904 var hun med på å stifte Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun var nestleder frem til 1913.
Qvam arbeidet dermed på to måter: hun ledet og bygde organisasjoner, og hun forsøkte å overbevise stortingspolitikerne som skulle behandle kravene. Begge deler hører med når man skal forstå hvordan demokratiet ble utvidet til kvinner.
Sanitetsarbeid og samfunnsdeltakelse
Norske Kvinners Sanitetsforening ble stiftet 26. februar 1896, med Qvam blant initiativtakerne. Hun ledet foreningen til 1933. Arbeidet omfattet sanitetsmateriell til krig og fred, sykepleierutdanning og sykdomsbekjempelse. Sykepleierutdanningen startet i 1898, og i 1899 ble kampen mot sykdommen tuberkulose tatt inn i programmet.
SNLs Qvam-biografi beskriver det opprinnelige formålet som å skaffe sanitetsmateriell til krig, altså utstyr til behandling og pleie. Ifølge biografien sprang initiativet ut av et forsøk fra Kvinnesaksforeningen på å forhandle med Venstre: kvinnelig «verneplikt» skulle byttes mot stemmerett. Dette var en politisk strategi, ikke en vedtatt bytteavtale. SNL beskriver også Sanitetsforeningen som en base for stemmerettsarbeidet og en del av mobiliseringen for Venstre mot slutten av unionskampen.
Landskvinnestemmerettsforeningen
I 1897 valgte Kvinnestemmerettsforeningen en mer forsiktig linje enn det tidligere kravet om stemmerett på samme vilkår som menn. Qvam og kvinnesaksforkjemperen Gina Krog var blant utbryterne som stiftet Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i 1898. Qvam ble leder for den nye foreningen, som holdt fast ved likhetskravet.
Sammen med styret bygde hun en landsomfattende organisasjon med enkeltmedlemmer og lokale foreninger, også i Finnmark. I 1899 leverte LKSF et forslag om kommunal stemmerett med 12 000 underskrifter. Deretter fulgte nye forslag hvert år. Qvam og styret organiserte aksjoner der lokalforeningene sendte underskriftslister og personlige brev til stortingsrepresentantene. Lokalt organisasjonsarbeid ble dermed knyttet til konkrete henvendelser til Stortinget.
Kildene spriker om hvor lenge hun var leder. SNLs Qvam-biografi oppgir 1913 som sluttår, mens portrettets bildetekst i SNLs LKSF-artikkel oppgir at hun ledet foreningen til sin død i 1938.
Underskriftsaksjonen i 1905
Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, krevde Qvam at kvinner skulle få delta i folkeavstemningen. Kravet førte ikke frem. LKSF organiserte i stedet en underskriftsaksjon til støtte for unionsoppløsningen. Aksjonen samlet over en kvart million underskrifter.
Qvam hadde krevd at kvinner skulle få delta i selve folkeavstemningen. Underskriftsaksjonen var en annen form for politisk deltakelse: underskriftene uttrykte støtte til unionsoppløsningen, men var ikke stemmer i folkeavstemningen.
Fra stemmerettskrav til valgdeltakelse
Kvinners stemmerett ble utvidet i flere trinn: begrenset kommunal stemmerett i 1901, begrenset stortingsstemmerett i 1907 og allmenn kommunal stemmerett i 1910. Læreren Anna Rogstad møtte som første kvinne på Stortinget i 1911, som vararepresentant. Dette skjedde før kvinner fikk allmenn stortingsstemmerett.
Våren 1913 ba Qvam stortingspresident Jørgen Løvland om et vedtak før kongressen til International Women’s Suffrage Alliance (IWSA) i Budapest. Dette var den internasjonale alliansen for kvinners stemmerett. Konstitusjonskomiteen innstilte på LKSFs forslag fra 1911 om allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg. Stortinget vedtok forslaget enstemmig 11. juni 1913 og endret Grunnlovens §50. To dager senere deltok Qvam og Krog på den internasjonale stemmerettskongressen i Budapest som regjeringens utsendinger. Ved åpningen av kongressen kunne Qvam ifølge SNL fortelle at Norge «som den første suverene nasjon hadde innført allmenn stemmerett». SNLs stemmerettsartikkel vurderer at Qvam fikk gjennomslag for argumentasjonen sin; dette er ikke det samme som at hun alene forårsaket vedtaket.
Den allmenne stemmeretten innebar fortsatt en aldersgrense på 25 år og begrensninger som tap av stemmerett ved fattigunderstøttelse. Den siste begrensningen ble opphevet i 1919. LKSF fortsatte som velgerforening til 1938. Foreningen ville få kvinner til å bruke stemmeretten og stille til valg, og holdt kurs sammen med andre kvinneorganisasjoner og spredte informasjon. Qvam reiste Norge rundt og agiterte under slagordet «stemmerett er stemmeplikt», som ifølge SNLs artikkel om LKSF snart ble et motto for kvinnebevegelsen. Hun døde 10. september 1938 i Egge, Steinkjer.
Til oppgaveskriving
Qvams arbeid gir grunnlag for å sammenligne politiske kontakter med organisering nedenfra. Kontaktene ga henne anledning til å fremme synspunkter direkte overfor politikere. Lokalforeningene kunne på sin side samle underskrifter og sende brev fra ulike deler av landet. Drøft hvordan disse arbeidsformene kunne utfylle hverandre, og hva kildene faktisk dokumenterer om gjennomslag. Tilnavnet «korridorenes dronning» er ikke alene belegg for at hun avgjorde vedtakene.
Et annet perspektiv er forskjellen mellom å få en rettighet og å bruke den. Sammenlign stemmerettsreformene med LKSFs videre arbeid som velgerforening. Hvordan skiller mobilisering for stemmerett seg fra informasjon og kurs for dem som allerede kan stemme? Ta med begrensningene som fortsatt gjaldt i 1913 når du diskuterer hva «allmenn» betydde.